Tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det» har fått mye oppmerksomhet, blant annet her i Dagbladet. Bokas undertittel er «et kampskriv for barns rettigheter». Thorkildsen påstår at vi ikke lytter til barna, i stedet flytter vi problemet og gir barna en diagnose som sykeliggjør dem.
Til Tønsberg blad (7.5.15) sier hun: «Vi må innse at barn blir utsatt for omsorgssvikt som vold og seksuelle overgrep og ikke sette diagnoser som ADHD på barna.»
Thorkildsen fremmer udokumenterte og uriktige påstander om ADHD som ikke kan stå uimotsagt. Det finnes ikke grunnlag for å påstå at ADHD ikke finnes. Utallige undersøkelser om ADHD - også i Norge, ved Folkehelseinstituttet - viser at 3 til 5 prosent av barnebefolkningen har ADHD.
Det er enighet om at ADHD i hovedsak er genetisk, som tvillingstudier viser. Derfor finnes ADHD hos flere i samme familie. ADHD skyldes ikke at barn er utsatt for vold og overgrep, men er en utviklingsforstyrrelse med opprinnelse i hjernen. Årsaken til vanskene med ADHD er «sendebudene» i hjernen som ikke når frem til rett sted. Det er det ingen som kan noe for.
Så er det slik at vanskene avhjelpes med medisiner som Ritalin, som Thorkildsen hevder har en eksplosiv øking i bruk. Dette dokumenterer hun ved å referere til en interpellasjon i Stortinget i 2011. Her svarer helseministeren at barn under 10 år de siste tre årene hadde en liten øking i medisinbruk. I perioden 2004 til 2008 løste 3,6 prosent av gutter og 1,2 prosent av jenter mellom 11 og 15 år inn resepter på medisin for ADHD. Når Thorkildsen ikke går bak tallene fra reseptregisteret, kan hun finne en øking i Ritalin mm. Registret viser imidlertid all utlevering av medisiner som Ritalin, ikke bare er for barn med ADHD, men også narkolepsi. Voksne har siden 2005 fått medisin for ADHD, og begge grupper kan trenge større doser Ritalin.
Medisin løser ikke alle vansker. Barn og unge med ADHD trenger også tilrettelegging i barnehage og skole. Uten behandling kan ADHD føre til en overhyppighet av angst, depresjon, rusmiddelbruk og frafall i skolen.
Økt kompetanse om ADHD fører til at flere får diagnosen. Thorkildsen spør: «hvor mange av disse barna har ubehandlete volds og overgrepstraumer?». Det har vi ikke svar på, men vi har et svar på hvor mange barn som er plassert av barnevernet og har en ubehandlet ADHD. I 2013 undersøkte forsker og psykologspesialist Stine Lehmann 279 fosterbarn og fant at 19 prosent hadde ADHD. Det er et veldig høyt tall, men forskningsprosjektet «Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner» ved NTNU i 2015 fant enda mer dramatiske resultater: Hele 32,3 prosent av de 400 undersøkte unge hadde ADHD.
I begge undersøkelsene hadde over 50 prosent av barna en eller flere psykiske lidelser.
På en slik bakgrunn er det ikke vanskelig å være ening med Thorkildsen i at barn må utredes grundig. Bare slik kan barn få riktig hjelp.
Et av problemene i dag er for dårlig samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og barnevernet. Barnevernet fokuserer på omsorgssvikt som vold og seksuelle overgrep, spesialisthelsetjenesten ser etter ADHD. Perspektivene møtes ikke og barna får ikke den helhetlige utredningen de trenger. Dette er ikke i tråd med «nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av ADHD» fra Helsedirektoratet. Her fremgår at ytre belastninger og traumer skal kartlegges.
Barnevernstjenesten har som et forvaltningsorgan ansvaret for at en utredning er tilstrekkelig belyst før vedtak treffes. De skal også sørge for at barn får rett hjelp til rett tid, og at tiltak er til barnets beste. Når det gjelder ADHD, ser vi at barnevernet viser en grunnleggende mangelfull forståelse og respekt for hva ADHD er - og for hva diagnosen innebærer for barna og familien.
Vurderinger i en barnevernssak er ofte skjønnsmessige og sjelden med konkrete «bevis». Derfor fortolker barnevernet i stor grad barna og deres væremåte. Slik plasseres barn og unge på bakgrunn av utviste symptomer - ikke hva som er årsaken til dem. Det er her Thorkildsen møter seg selv i døra, når hun skriver: «som kjent finner man ofte det man leter etter, spesielt hvis ikke andre muligheter holdes åpne».
For å dokumentere sin påstand om hvor ille ADHD er for barn, viser hun til en undersøkelse av 19 barn med ADHD. Men hun viser ikke til store svenske undersøkelser, som viser at når barna medisineres, presterte majoriteten bra på skolen og barnas sosiale ferdigheter økte med over 60 prosent.
Organisasjonen ADHD Norge er for dem med ADHD eller som berøres av ADHD. Vi sitter begge i ADHD Norges nasjonale fagråd, men det betyr ikke at vi ser ADHD i alle barn vi møter. Vi jobber med barnevernssaker, og vet at barn utsatt for omsorgssvikt feilaktig får diagnosen ADHD. Vi har sett barn som er fjernet fra familien med påstand om omsorgssvikt, men i fosterhjemmet fremkommer en udiagnostisert ADHD. Vi vet også at barn kan ha en udiagnostisert ADHD og samtidig være utsatt for omsorgssvikt. Det avgjørende er at barnet og familien utredes bredt, og at man ikke gjør som Thorkildsen, ensidig innhenter informasjon som underbygger påstanden om at ADHD ikke finnes.
Konsekvensen av Thorkildsens påstander blir at barn med ADHD fratas helsehjelp og sine rettigheter. Det er alvorlig. Hun synes blind når det gjelder å innse at barn med diagnoser, fysisk funksjonshemning og ulike syndrom, ikke alltid er utsatt for overgrep, men kan ha vansker som er medfødte.
Barn har rett til å bo i sin familie, men flyttes de fordi ADHD ikke finnes, er det brudd på retten til å vokse opp i en familie og brudd på retten på hjelp til rett tid. Thorkildsens kampskrift kan føre til at familier splittes på bakgrunn av dårlig skjønn og for dårlig saksutredning.
