Sist uke foreslo Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre å møte den oljeprisskapte arbeidsledigheten med en stimulanspakke. Forslaget fikk tydeligst kritikk fra investor Jens Ulltveit-Moe, som i VG ba politikerne om å «la oljejobbene ryke». Det rådet bør de lytte til.
Den oppblåste oljenæringa trenger ikke mer offentlig støtte. Det vil både forhindre en nødvendig omstilling i næringslivet og gi gale insentiver til bransjen.
Omstilling og bærekraften til framtidas velferdsstat, er to av de store utfordringene Norge står overfor. Det er derfor gledelig å se at Oslo-partiet foreslår et mulig kinderegg. Mens Støre skulle redde oljenæringen presenterte byrådslederkandidat, Raymond Johansen, «planen for framtidas eldreomsorg» i Forskningsparken.
Partiet vil bruke 250 millioner på ny velferds- og helseteknologi, finansiert av en moderat og progressiv eiendomsskatt. Det kan være gunstig både for de offentlige budsjetter, befolkningens velferd og for morgendagens arbeidsplasser.
Bakteppet er vår aldrende befolkning. I 2050 vil det være dobbelt så mange eldre som barn og unge i Norge. Spesielt utfordrende er den forventede økningen i antallet eldre over 80 år. De trenger ofte mye hjelp, og hjelp krever som kjent både penger og varme hender — både lønnet og ulønnet. Da hjelper det ikke at staten tar over ansvaret for eldreomsorgen, slik Siv Jensen og Frp ønsker seg. Problemet er kostnaden og brukertilpassa løsninger.
Mange har pekt på en mulig løsning i velferds- og helseteknologien, men få har vist til gode virkemidler for å sikre at det forblir mer enn et motebegrep. Her kan Oslo Arbeiderpartis forslag virke som modell for Kommune-Norge.
Ved siden av å opprette fond på 100 millioner til støtte for velferdsteknologi i private hjem, foreslår partiet at resten av midlene skal brukes på en testfase hvor ett utbyggingsprosjekt for omsorgsboliger gjøres til en testarena i to år, før en storskala utrulling utføres fra 2018. Målet er å gi eldre muligheten til å bo hjemme. Det er en vinn-vinn. Det sparer skattebetalerne for en halv million kroner årlig og øker de eldres velferd, selvbestemmelse og verdighet.
Det er flere lovende elementer ved forslagene. For det første sikrer fondet for velferdsteknologi at brukeren settes i sentrum. Her kan den enkelte borger søke om midler til å løse konkrete problemer i sine hjem, som deretter kan virke som modeller for andre. Å velge et helt utbyggingsprosjekt for testing sikrer på sin side størrelsen som er nødvendig til å kunne si med sikkerhet hvilke løsninger som virker.
Spesielt gledelig er forslaget om å ta i bruk såkalte innovative anbud (se 2011-rapport fra Menon i pdf). Den ofte detaljerte og kostnadskrevende anbudsprosessen i offentlig sektor forhindrer i dag mange leverandører fra å levere. Det svekker konkurransen og kvaliteten på tjenestene.
Innovative anbud er en mer fleksibel anbudsprosess som setter brukernes behov i sentrum. Det fungerer grovt sagt slik at det offentlige spesifiserer behov og lar markedet komme opp med gode løsninger til en gitt pris. Dette har vært forsøkt med hell både i Sverige og Tyskland.
Bedre anbudsprosesser vil kunne fremme bedre og billigere løsninger til det beste for brukere og skattebetalere.
Det er også sårt tiltrengte midler til en norsk velferdsteknologinæring med mye potensial (se 2015-rapport fra Menon i pdf).
Behovet for velferdsteknologi globalt er nærmest uendelig og Norge har allerede et mulig komparativt fortrinn. Vi har et høykompetent arbeidsliv og helse er allerede den enkeltsektoren vi satser mest forskningsmidler på. Der det skorter i dag er evnen vår til å gå fra forskning til kommersialisering.
Her er det nødvendig at det offentlige tar mer grep enn de gjør i dag, slik Oslo Arbeiderparti legger opp til. Til tross for at det allerede finnes mange norske bedrifter på området prioriterer norske sykehus ofte utenlandsk teknologi. Siden det offentlige har tilnærmet monopol som innkjøper, er samspillet mellom næringsliv og myndigheter helt nødvendig.
Det denne næringen trenger i oppstartsfasen er et relativt stabilt hjemmemarked og oppstartskapital. Her skorter det i dag på begge fronter. Den norske næringen består i dag av en rekke gründerbedrifter som trenger drahjelp til å komme over kneika.
Det er ingen tvil om at teknologi vil revolusjonere framtidas helsevesen og eldreomsorg. Spørsmålet er om vi vil være tidlig eller seint ute med å ta i bruk teknologien, og om vi er nødt til å importere eller eksportere den. Med litt politisk drahjelp kan både frigjorte investeringer og arbeidskraft fra oljesektoren finne plass i denne sektoren.
