DEBATT

Barn vi tror har ADHD, kan være ofre for vold eller annen omsorgssvikt

Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det» blir beskrevet som farlig. Som spesialist i barne- og ungdomspykiatri er min bekymring en annen.

FÅR STØTTE: Inga Marte Thorkildsens bok "Du ser det ikke før du tror det" er en sterk og viktig påminnelse, skriver overlege Trond Velken. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
FÅR STØTTE: Inga Marte Thorkildsens bok "Du ser det ikke før du tror det" er en sterk og viktig påminnelse, skriver overlege Trond Velken. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Sosionom Liv H. Wiborg og advokat Magne Brun fra ADHD Norge har lest Inga Marte Thorkildsens kampskrift for barns rettigheter, "Du ser det ikke før du tror det", og er bekymret. Ja, de beskriver faktisk boken som direkte farlig. De frykter at barns uro og konsentrasjonsvansker feilaktig kan bli tilskrevet vold og overgrepserfaringer, og ikke genetiske og biologiske forhold som også kan ligge til grunn for en ADHD diagnose.

Som spesialist i barne- og ungdomspsykiatri kan jeg bekrefte at vi her er ved kjernen av en viktig faglig debatt. Men min bekymring er en annen enn ADHD Norges. Det er nok riktig at biologi kan føre til ADHD hos barn som har gode omsorgsbetingelser, selv om de biologiske mekanismer på ingen måte er avklart og vi kanskje har overvurdert det genetiske bidraget. Vold og overgrep kan også føre til ADHD-liknende vansker.

Hvordan skille de fra hverandre?

Det er slett ikke lett, og selv etter en samvittighetsfull og grundig utredning må vi erkjenne at vi kanskje ikke har fasiten. Ingen undersøkelser av barnet kan gi oss et nøyaktig svar. Vi må nøye oss med å beskrive det vi ser av uro og konsentrasjonsvansker, og prøve å utelukke andre årsaker. Diagnosen er rett og slett ikke god nok, det er uskarpe grenser mot det normale og vi vet for lite om årsaksfaktorer hos det enkelte barn vi møter.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer