Samtidig som ADHD kan være en tung merkelapp å få, har diagnosen hatt noe forklarende og dermed befriende over seg.

Når Markus slår Julia i hodet med en spade og får raserianfall på SFO, har vi kunnet tenke at det er fordi han har ADHD. Det er noe inni ham, en medfødt feil som ingen kan noe for. Selv om dette i mange tilfeller vil være riktig, er ikke verden fullt så enkel som det likevel.

Debatten har blusset opp etter at ADHD Norge, i Dagbladet av 1. juli, gikk hardt ut mot Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det», og kalte boken farlig. De hevdet at «Det er enighet om at ADHD i hovedsak er genetisk», og faren de siktet til var at man tolker symptomene som tegn på vold eller overgrep og dermed overser barn med en reell ADHD. Senere har kompetente fagpersoner og også Thorkildsen selv kommet med gode og nyanserende tilsvar. Likevel hviler debatten på noen premisser som ikke er gyldige, når det gjelder hva ADHD og andre psykisk helse-diagnoser faktisk er.

Med få unntak sier ikke diagnoser for psykiske lidelser noe om årsaker. Den praksisen forlot man for mange år siden, da man sluttet å bygge diagnoser på psykoanalytisk teori. Diagnoser er kun beskrivelser av observerbare symptomer og vansker som ofte opptrer i sammenheng. Hvis man oppfyller mange nok av kriteriene og plagene har vart lenge nok (og alternative diagnoser utelukkes), kan diagnosen settes. Noen diagnoser har høy grad av arvelighet, men likevel kan årsakene være mange og sammensatte. På samme måte som det er ulike grunner til at en person får angst eller depresjon, kan det være ulike grunner til at et barn får ADHD.