DYPE PROBLEMER: At narkobaronen Joaquin «El Chapo» Guzman kunne undergrave Altiplano-fengselet med en rømningstunnel opp i cella, skyldes hans møysommelige arbeid med å undergrave selve det meksikanske fengselsvesenet. Foto: Marco Ugarte / AP / NTB Scanpix
DYPE PROBLEMER: At narkobaronen Joaquin «El Chapo» Guzman kunne undergrave Altiplano-fengselet med en rømningstunnel opp i cella, skyldes hans møysommelige arbeid med å undergrave selve det meksikanske fengselsvesenet. Foto: Marco Ugarte / AP / NTB ScanpixVis mer

Den korrupte narkostaten

En mann ansvarlig for titusener av drap i Mexico er igjen på frifot. Årsaken er langt mer alvorlig enn en b-gjengaktig flukt gjennom en tunnel.

Meninger

Søndag forrige uke forsvant en av verdens mest ettersøkte kriminelle, narkobaronen Joaquín «El Chapo» Guzmán, fra cellen sin i høysikkerhetsfengsel i Almoloya de Juàrez i Mexico. Angivelig gjennom en halvannen kilometer lang tunnel. I Norge fikk saken mest oppmerksomhet da myndighetene på onsdag offentliggjorde en overvåkningsvideo, som viser hvordan El Chapo pakker eiendelene sine før han forsvinner ned i et hull, til en utgravd korridor utstyrt med en spesialtilpasset moped.

Mediedekningen av den spektakulære «flukten» dekker imidlertid over hva saken egentlig dreier seg om.

El Chapo blir ofte omtalt som vår tids Pablo Escobar. Det er han ikke. Han er vår tids Gilberto Rodríguez Orejuela, også kjent som El Ajedricista - «sjakkspilleren» - den beryktede lederen for det colombianske Cali-kartellet.

Mens Medellín-kartellet under Pablo Escobar drev regelrett krig mot den colombianske staten med bilbomber, likvideringer og kidnappinger, arbeidet Sjakkspilleren i det stille med å ta kontroll over staten og samfunnet med fredeligere midler.

Kartellet bygget opp et gedigent konsern bestående av blant annet apotekkjeder, radiostasjoner, universiteter, fotballklubber og produksjonsbedrifter. Med disse selskapene kunne de skjule narkologistikken og hvitvaske de astronomiske inntektene - som blant annet gikk til systematisk å kjøpe politikere, dommere, politiledere og offentlige funksjonærer. Korrumperingen av det colombianske samfunnet Cali-kartellet sto for, skulle på lengre sikt vise seg å være langt mer skadelig enn Escobars narkoterrorisme.

Det er denne framgangsmåten El Chapo og hans Sinaloa-kartell har videreført.

At han kunne undergrave Altiplano-fengselet med en rømningstunnel opp i cellen, uten at noen hørte verken borhammer eller vinkelsliper, skyldes for eksempel hans møysommelige arbeid med å undergrave selve det meksikanske fengselsvesenet.

Journalisten Anabel Hernández - Latin-Amerikas svar på Roberto Saviano, den italienske forfatteren som kastet lys på hjemlandets mafia i boka Gomorra - referer i boka «Los Señores del Narco» hvordan han ved forrige «rømning» i 2001 hadde faste satser som de ansatte i Puente Grande-fengselet mottok i månedlige bestikkelser - fra renholderne og opp til fengselsdirektøren. Hun dokumenterer hvordan fengselet etter hvert ble forvandlet til El Chapos private luksushotell, og hvordan sjefen for landets fengselsvesen, Enrique Pérez, samt hans overordnede i Innenriksdepartementet, Jorge Enrique Tello, holdt sin beskyttende hånd over det som pågikk og sørget for å fjerne varslere.

Og ikke minst tilbakeviser hun den offisielle forklaringen om at han forlot fengselet skjult i en skittentøyvogn: El Chapo ble gjemt i fengselet etter at alarmen gikk, og forlot det myldrende åstedet i en bil dagen etter. Forkledd som politi, eskortert av politiet.

Med El Chapo på frifot tok Mexicos voldsinferno til. På et toppmøte mellom kartelledere Sinaloa-bossen kalte inn til seinere det året, besluttet de å gå til krig mot Tijuana-kartellet. Etter at dette var eliminert, var turen kommet for den nye alliansen til å prøve å utradere Gulf-kartellet og dets væpnede arme, Los Zetas.

Grunnen til at Guzmán - som på det tidspunktet ikke rådde over noen væpnet styrke av betydning - fikk med seg de andre kartellene på en slik ekspansjonsstrategi, var at han kunne tilby noe ingen kunne takke nei til: Statens beskyttelse.

Pax Mafiosa, som rådet under PRIs år ved makta, fram til år 2000, besto i en fredelig sameksistens med narkotrafikantene: Så lenge de betalte for seg, ikke forstyrret offentlig orden og ikke solgte narkotika innenlands, lot staten dem drive med sitt i allokerte regioner.

Fra 1988- 1994 var det president Carlos Salinas? bror, Raúl, som koordinerte Mexicos karteller. Og mellommannen han brukte, som selvfølgelig opparbeidet seg et uvurderlig nettverk, var El Chapo.

Den nye versjonen av Pax Mafiosa under PAN-styret fra 2000 til 2012, som El Chapo kunne tilby sine allierte, gikk ifølge Anabel Hernández ut på at staten lot Sinaloa-kartellet drive relativt uforstyrret med sine aktiviteter, mens narkokrigen, som spesielt Mexicos nabo i nord forventet, ble ført mot Sinaloa-alliansens fiender.

For Mexico som land kan ikke unnlate å innfri sine internasjonale forpliktelser, men Mexicos establishment kan heller ikke unnvære narkotrafikkens inntekter. Politiet er som kjent gjennomkorrupt, men det som virkelig konsoliderer narkomafiaens makt over samfunnet er symbiosen med næringslivet og den politiske elite.

Kartellene hvitvasker og investerer i legale bedrifter. Sinaloa-kartellet anslås for eksempel å være inne på eiersiden i mer enn 3000 selskaper i inn- og utland. Men i enda større grad søker det etablerte næringslivet narkokapital, spesielt finans- og eiendomsbransjen.

I politikken er politikere på alle nivåer avhengige av donasjoner fra narkomafiaen til sine valgkamper. Disse narkomidlene benyttes i stigende grad til kjøp av stemmer, slik at konvensjonell politisk valgkamp blir stadig mer umulig. Å avstå fra slik støtte er ensbetydende med å overlate valgkampen til de øvrige kandidatene.

Det er framfor alt denne narkokapitalismen og narkopolitikken som gjør Mexico til en narkostat, et mafiokrati der ikke alle aktørene nødvendigvis er direkte involvert, men der selve systemet kontinuerlig utvikles på narkoindustriens premisser. Og et mer eklatant eksempel enn at han som har vært verdens mest ettersøkte mann de siste åra, «rømmer» fra landets sikreste fengsel for annen gang er vel vanskelig å finne.

Hvilke interesser dette kriminelle oligarkiet skulle ha av å se El Chapo på frifot igjen, er gjenstand for mange spekulasjoner. Det har blant annet blitt hevdet at det er for å stanse offensiven til det ekspanderende kartellet Jalisco Nueva Generación (som blant annet er i ferd med å overta FARC-geriljaens kokainproduksjon i Colombia) som man frykter ikke vil følge etablissementets spilleregler. Andre hevder derimot at bakgrunnen er å forhindre en utlevering av Guzmán til USA. USA har de siste åra latt utleverte narkobosser slippe unna med ganske kortvarige fengselsopphold - mot at de avslører nettverkene sine.

Uansett er det ikke en tunnel i beste B-gjengstil som er årsaken til at mannen som er ansvarlig for titusener av drap i Mexico, nå er på frifot igjen. Eller en skittentøyvogn ved forrige anledning.

Om ikke annet skylder vi det hardt plagede meksikanske folket, hvis lidelse blir finansiert av våre egne rusvaner, å ikke la oss lure av røykteppet fra narkostaten.