For fire år siden avbrøt jeg ferien og dro tilbake til Oslo. Det var noen dager etter at bomba gikk av utenfor Regjeringskvartalet, noen dager etter Utøya. Det var dagen etter rosetoget, men det var roser overalt. På gjerder, i fontener, i et hav utenfor Domkirken, foran et utested rett ved jobben min, på trikkeholdeplasser. Det var helt stille i byen.

Selv barna, som ikke hadde begynt på skolen ennå, ble lavmælte. Jeg fortalte dem ikke at her, rett utenfor Høyblokka, pleide jeg å ta bussen til og fra jobb. Og at der, i krateret på baksiden, spiste jeg lunsj dagen før vi dro på ferie.

Men jeg tenkte at de måtte ha sitt eget minne om 22. juli. For en dag vil de komme til å spørre om hva som egentlig skjedde, og hvorfor, og det er ikke sikkert at svaret mitt vil være godt nok for dem.

Selv ikke den underlige kulissen de har hengt foran Høyblokka, et teppe som skal bedra øyet til å tro det er et uskadet bygg som står der, døyver fornemmelsen av noe monumentalt og samtidig ødelagt som slår mot en når man nærmer seg inngangen til 22. juli-senteret.