Sea Shepherds seilas til Norge tidligere i sommer satte i gang en ny debatt om norsk jakt på hval. Men debatten er et sammensurium av alle moderne myter om hvalfangst. Det er på tide å få alle fakta på bordet.
Myte nummer en: Hvalfangst er bra for miljøet.
Debatten starter med en gammel favoritt: «Norge dreper ikke en truet hvalart». Men dette er en farlig snarvei. For det første, vi vet veldig lite om hva som er en robust hvalbestand. Nye studier har vist at hvalmassakren i det forrige århundret var mye større enn tidligere trodd, faktisk den største massakren av biomasse i menneskets historie. Denne nye kunnskapen betyr to ting: at dagens hvalbestander kun er en ruin av hva den en gang var og at vi må tenke nytt om bestandsutviklingen til disse artene. Derfor kan vi ikke si bastant at Norges jakt på vågehval ikke påvirker bestandene eller økosystemene negativt.
I tillegg preges også debatten av argumenter om at dersom vi høster fra bunnen av næringskjeden så må vi også høste fra toppen. Men det er ikke slik havets økosystem fungerer. Når vi høster ut fisken, sulter vi hvalene. Når hvalene har mindre mat, formerer de seg også mindre og bestandene går ned. Vi trenger ikke stresse hvalbestandene enda mer ved å jakte på dem.
Myte nummer to: Hvalen stjeler fisken vår.
Noen mener at vi bør holde hvalbestandene så lave som mulig, slik at det blir mindre konkurranse om fisken. Men nyere studier har vist at hvalen i tillegg til å spise fisk, også øker havets produktivitet. Hvordan? Akkurat som bonden gjødsler sine åkre, så gjødsler hvaler havene med egen avføring. Dette fører til mer plankton og dermed mer mat til fisken. Mer fotosyntese i havoverflaten gjør dessuten at havet kan binde mer CO2 fra atmosfæren. Med andre ord, jo mer hval, jo mindre klimagasser - og mer fisk til oss.
Måten vi har forvaltet verdenshavene på kan ikke kalles ansvarlig: de fleste kommersielle fiskeartene er fortsatt overfisket og forskere har predikert en massiv kollaps av økosystemene innen 2050. Samtidig står vi foran store utfordringer med klimaendringer og havforsuring. Det eneste ansvarlige å gjøre er å la økosystemene, med hjelp fra hvalene, regulere seg selv når de kan.
Myte nummer tre: Norsk hvalfangst er bærekraftig.
Dagsavisen-spaltist Hege Ulstein forteller oss i sin artikkel «Hvalkampen» at «de få hvalfangerne som er igjen, er nemlig, i motsetning til dyrene de fanger, utrydningstruet [...]. Ikke fordi det er for lite hval, men fordi folk ikke kjøper nok av produktet de selger?». Det kan faktisk ikke gis en mer presis beskrivelse - og med det river hun selv ned sitt eget argument. En ny rapport viser at det norske inntaket av hvalkjøtt er svært lavt: to tre-deler av den norske befolkningen har aldri spist hvalkjøtt, eller de har prøvd det for lenge siden. Mindre enn fem prosent nordmenn spiser hvalkjøtt ofte. Og ja, næringen sliter.
En rasjonell konklusjon er å stoppe å produsere hvalkjøtt når det ikke er et marked for det. Men Ulstein mener istedet at den beste løsningen er å skape et større marked. I følge henne skal vi tvinges til å spise hval, slik at vi kan fortsette å jakte den.
Den norske hvalfangsten er kun mulig fordi alle de store hvalnasjonene har sluttet med hvalfangst. Mens 87 andre nasjoner sluttet for 30 år siden, har Norge fortsatt å tappe naturressurser som andre har blitt enige om å bevare. Hvalfangst i Norge er kun «bærekraftig» så lenge ingen andre nasjoner ønsker å delta.
Myte nummer fire: Hvalfangst er humant.
Mange mener også at fangst av vågehval er langt mer human enn konvensjonell matproduksjon. I følge det norske hvaljaktmiljøet drepes hvalene momentant ved en eksplosiv harpun. De insisterer på at hele jakten er nøye overvåket og at prosessen er totalt åpen for innsyn.
Men jakten er ikke transparent. Norge sluttet å oppgi relevant data i 2004, til og med til den internasjonale hvalkommisjonen. Samtidig ble inspeksjoner byttet ut med elektronisk overvåking noe som førte til at Norge ikke lengre lagret data om avlivning.
Alle tilgjengelige data fra før 2004 forteller dessuten en annen historie enn hvalfangernes versjon i dag. I 2004 tok det i gjennomsnitt 10 minutter før hvalene døde. Det kan godt være at den offisielle versjonen kun bruker idealtiden og derfor antar at alle avfyrte harpuner følger en perfekt mal som dreper hvalen momentant. Men igjen viser forskning at dette svært ofte ikke er tilfelle: En australsk utredning viste at en tredjedel av avfyrte harpuner treffer hvalene i ryggen og at i tolv prosent av disse tilfellene så dør hvalene av drukning etter å ha blitt dratt etter båten i nesten en halvtime. Andre ganger blir de skutt to ganger.
Myte nummer fem: Hvalfangst er norsk tradisjon.
Ideen om at hvalfangst er en sentral del av nordisk tradisjon er vanlig. Nå er ikke selve tradisjonsargumentet verdt mye i seg selv, men for argumentets skyld: Det er nesten ingen tradisjon for hvalfangst i den norske kulturen. Europeisk hvalfangst utviklet seg i Frankrike og spredde seg til Nederland på 1600-tallet. Nederlenderne var de første som dro på hvalfangst-ekspedisjoner i Arktis, ikke nordmenn. Amerikanere dominerte hvalfangstflåten helt til slutten av 1800-tallet. Jakt på vågehval og andre raske hvaler, startet ikke før 1855 når amerikanerne fant opp eksplosive hvalfangstvåpen. Norge kom på banen med vågehvalfangst i slutten av 1800-tallet, men var en liten hvalnasjon sammenlignet med Japan, USA og Russland gjennom hele 1900-tallet.
Myte nummer seks: Hvalfangst er et godt alternativ til industriell matproduksjon.
Ulstein kunne heller ikke motstå fristelsen å nevne denne klamme klisjeen i sin kommentar: «Hvalfangst er bra fordi industriell matproduksjon er dumt». Debatten avsporer inn i en beskrivelse av hvor dårlig det står til med dyrevelferden i industriell matproduksjon. Hvalfangst kan umulig gjøre denne situasjonen noe bedre. Nordmenn spiser omlag 250 gram hvalkjøtt per innbygger per år. Dette er ikke i nærheten av de 74 kiloene kjøtt nordmenn spiser ellers. Hvalkjøtt utgjør en marginal del av Norges totale kjøttinntak, en overgang til mer hvalkjøtt vil ikke kunne redusere kjøttproduksjonen i norsk landbruk nok til å bedre velferden til andre dyr. Om vi skulle ha byttet ut kjøtt fra landbruk med hvalkjøtt, måtte vi ha økt kvoten vågehval til 150 000 individer - det utgjør 150 prosent av den totale Nordatlantiske bestanden, hvert år.
Skal vi ta vare på både miljøet og dyrevelferd, må vi redusere vårt totale kjøttinntak i sin helhet.
Myte nummer sju: Motstandere av hvalfangst er pysete veganere.
Å være imot hvalfangst er en rasjonell og vitenskapelig begrunnet mening - en mening som ikke trenger å oppst¨å ut av en «vegan-utopi». Men det ville uansett ikke vært noen skam å endelig bringe forskning og følelser sammen igjen. Dersom det finnes ett land i verden som virkelig kan forstå og respektere det vakre i naturen, så er det Norge.
Det bør ikke være noe tvil om hva Norge bør gjøre med hvalfangst: Stopp det en gang for alle! Bli med resten av verden i kampen for å bevare hvalene og økosystemene i havet.
Lyst til å diskutere?
