DEBATT

Fordi jeg er feit har jeg mange ganger opplevd at folk har prøvd å få meg til å skamme meg over mitt utseende

Hvorfor er det så provoserende for mange at noen er feite og lykkelige?

HELLER UNDERVEKTIG ENN OVERVEKTIG? Hvorfor er overvektige modeller dårligere forbilder enn de som er undervektige? Spør kronikkforfatteren. Foto: Privat
HELLER UNDERVEKTIG ENN OVERVEKTIG? Hvorfor er overvektige modeller dårligere forbilder enn de som er undervektige? Spør kronikkforfatteren. Foto: Privat Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Tenk deg at noen lager et underholdningskonsept på TV. Dette programmet går ut på at meget undervektige mennesker blir matet med fet mat og holdes mest mulig i ro. Det er helserisikoer forbundet med å være undervektig og å trene for mye, så det er viktig at de får hjelp. Den som har gått minst opp i vekt hver uke blir sendt hjem som taper, mens de andre fortsetter i uke etter uke til rungende applaus fra publikum. Dette tankeeksperimentet ble presentert av en spaltist i den Danske avisen Information. Det etterlater en litt vond smak i munnen, eller hva? Hvorfor er det da underholdning å se på at sykelig overvektige mennesker blir pisket rundt av en trener til de spyr i «The biggest loser»?

I vårt samfunn har vi mange effektive metoder for å få folk til å gjøre som vi vil. Blant annet så kan vi få dem til å skamme seg om de gjør noe som vi syns er feil. Fordi jeg er feit har jeg mange ganger opplevd at folk har prøvd å få meg til å skamme meg over mitt utseende. Ofte som ren mobbing, men noen ganger med en forklaring på at de «bare forsøker å hjelpe meg».

Jeg kunne skrevet bøker om all fatshamingen jeg har opplevd. Men en episode har markert seg spesielt. Det var en dag jeg var på vei til jobb og hadde kjøpt meg en softis. Jeg hadde sommerkjole på og var i godt humør. En mor og datter går forbi og datteren sier til sin mor: «Jeg vil ha is». Moren sender meg et giftig blikk og sa akkurat høyt nok til at jeg kunne høre det: «Ja, der ser du hva som skjer om du ikke slutter å spise så masse is!». Jeg gikk videre og prøvde å holde hodet hevet, egentlig syntes jeg mest synd på den lille jenta.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer