Bergen 16. mars 2015: Hundrevis av feminister strømmer til Bergen offentlige bibliotek for å høre foredraget til Gudrun Schyman, partileder i svenske Feministiskt initiativ. I løpet av den to timer lange seansen skjer det noe med tilhørerne. En håndfull unge og engasjerte mennesker har blitt overbevist: Hvis noe skal skje, må vi selv få det til å skje. Samme kveld stiftes Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, flere kommer til, og noen uker senere er 17 kandidater på plass og underskriftene som trengs til å stille lister til kommune- og fylkesvalget levert på Bergen rådhus. Parallelt med dette skjer det samme i Oslo. Hvor kommer dette voldsomme engasjementet fra, og hvorfor akkurat nå?

For meg, feministdatter av en kvinnesaksmor, er det fristende å trekke slutningen at engasjementet kommer naturlig når mennesker oppdager at de faktisk blir urettferdig behandlet. Ikke bare på grunn av kjønn, men også seksuell legning, kjønnsidentitet, alder, klasse, funksjonsvariasjoner, livssyn, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg mener å ha lest at over halvparten av kvinner svarte «nei» da de ble spurt om de følte seg undertrykt, før kvinner fikk stemmerett. Det ligger naturlig i oss, vi vil ikke påta oss offerrollen, og i hvert fall ikke en utskjelt offerrolle, slik som feministrollen har vært.