Alle i Norge har ytringsfrihet. Det er slått fast i Grunnlovens paragraf 100. I tillegg er barns ytringsfrihet slått fast i FNs barnekonvensjon. Barns rett til å bli hørt framgår av samme konvensjon. Hvorfor blir barn og unge fratatt denne retten i praksis?

Altfor få unge slipper til i mediene i dag. En undersøkelse gjennomført av professor i journalistikk Arne H. Krumsvik i 2014 fikk det nedslående navnet «De usynlige». På oppdrag fra medieorganisasjonenes kampanje for journalistikken «Hvor har du det fra?» analyserte Krumsvik bruken av unge kilder i norske nyhetsmedier. Barn og ungdom var mest til stede i lokale medier, og tendensen viste at det var samsvar mellom høyt anerkjente medier og lite dekning av barn og unge. I nesten halvparten av sakene ble ungdom omtalt uten selv å være kilder. Jo høyere nyhetsterskelen var, desto færre ungdommer ble invitert inn. - Når man følger nyhetsbildet med blikket til en 17-åring, blir det oppsiktsvekkende irrelevant, konkluderte Krumsvik og undret seg over det faktum at dette skjer i ei tid da alle vil være ung, forstå ungdommer og nå ungdommen på deres egne arenaer. Da er det kanskje ikke så rart at ungdom vender redigerte medier ryggen.

14-åringer kan delta på småviltjakt, 15-åringer kan bli varetektsfengslet, 16-åringer kan øvelseskjøre og er over seksuell lavalder. 17-åringer kan ta flylappen, men ungdom får ikke uttale seg fritt i avisa. Ikke hvis mamma og pappa sier nei. De aller fleste medier krever foreldresamtykke. Det samme gjør skoler og mange organisasjoner. For å stille opp på bilde eller la seg intervjue må man helst være myndig. I alle fall hvis saken er kontroversiell. Barnekonvensjonens art. 13 omfatter «frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst form barnet måtte velge». I mediene fratas barn og unge denne rettigheten altfor ofte.

Skal man få plass i mediene må man oppføre seg som en liten voksen. Det finnes uskrevne regler for ordbruk, uttrykksform og krav som absolutt ikke er selvsagte for dem som ikke har vokst opp med papiravis. Debatt og meningsutveksling foregår i offentligheten på voksnes premisser. Det er forskjell på å slippe til og å bli invitert inn. I dag blir barn og unge invitert til egne arenaer hvor voksne kan heie fram engasjement, men meningene som kommer fram ser ut til å være irrelevante.

Press kaller dette ungdomsdiskriminering. Dagens generasjon av barn og unge har blitt stemplet som generasjon prestasjon, generasjon lydig og generasjon psykisk syk, uten selv å komme til orde. Som en motvekt til negativ bruk av retorikk om ungdom og medias manglende dekning av barn og unges egne meninger, har Press startet kampanjen «Når du blir ung». Vi må heve stemmen helt til unge stemmer blir hørt. En måte å gjøre det på er å diskutere hvorvidt vi har fått et gjennompolstret samfunn. Et samfunn der foreldregenerasjonen kollektivt ruster barn og ungdom med hjelm, knebeskyttere og alskens skjerming i møte med livets utfordringer. Å bli møtt med «så fint at du er engasjert» er ikke nødvendigvis en oppmuntring, men kan bidra til å frata ungdom mulighet til å diskutere sak. Å oppmuntre unge til å «stå på!» trenger heller ikke å være en motiverende kommentar, men en måte å avvise barn og unges argumenter. Press sin reaksjon på voksnes avvisning av barns egen mening er at «kjære, gamle deg, du vil forstå når du blir ung».

Ordet ytringsfrihet er det aller første i Vær varsom-plakatens første punkt. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, og pressen skal verne om ytringsfriheten. Senere i medienes etiske regler - i punkt 4.8 - heter det at «når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet». Det er bra at vi i 2001 fikk et eget punkt i VVP som verner barn, men det spørs om vernet har gått på bekostning av barn og unges ytringsfrihet. Man kan si mye flott om spalter og programmer som «Si ;D» og «Supernytt», men de under 18 år blir i dag avspist og henvist til inngjerdede «tvangstrøyer» i medielandskapet. I verste fall kan slike områder fungere som en sovepute for redaksjoner som da tror at jobben med å skaffe unge stemmer er gjort.

Når Norsk Redaktørforening kjører etikkurs for redaksjonelle ledere, er det svært mange kursdeltakere som oppgir at redaksjonene har en fast praksis der mor og far skal godkjenne alle former for intervjuer og avbildning av alle under myndighetsalder. Selvsagt skal mediene ta hensyn til barn og unges personvern, men samtidig må vi aldri frata unge retten til å ytre seg, eller frata mediene muligheten til å formidle de unge stemmene.

Oslo Redaktørforening mener dette temaet er så viktig at de i april inviterte til debatt om unge stemmer - og mangelen på dem. Dessverre var det langt mellom redaktørene i salen. Heller ikke Barneombudet fant dette viktig nok til å prioritere å delta i debatten. To ganger har redaktørforeningen forsøkt å invitere Barneombudet til debatt om unge stemmer og ytringsfrihet, uten at det så langt har lyktes. Under Arendalsuka stilte både barne- og likestillingsminister Solveig Horne, og barneombud Anne Lindboe opp i en debatt om ungdoms medvirkning i kommune. Der glemte de dessverre å snakke om ungdoms rolle i mediene. Det er selvsagt mye som er viktig både i hverdagen til redaktører, statsråder og barneombud, men vi håper ikke dette er et tegn på at Krumsviks analyse var korrekt: At barn og unges ytringsfrihet ikke er et prioritert område.

Vi vil ikke ha et samfunn hvor terskelen er lav for at voksne slipper til i mediene, samtidig som en 17-åring må vinne fredsprisen for å bli sett og hørt. Unge skal ikke høres til tross for at de er ungdom, men fordi de er ungdom. Barn og ungdom har rett til å heve stemmen og bruke ytringsfriheten sin - også i situasjoner der det handler om alvorlige og kontroversielle temaer. Og journalister og redaktører må gi plass til de unge stemmene. Også utenfor tvangstrøyer og festtaler. Barn og unge har forskjellige prosjekter, ideologier, interesser og drømmer. En ungdom nå og da kan ikke være «ungdommens talerør». Det er på tide med et mangfold av ungdommer i mediene.