DELER UT GRATIS MAT: Restauranteier Jan Vardøen er en av de frivillige som deler ut mat og toalettsaker til menneskene ved Politiets utlendingsenhet. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet.
DELER UT GRATIS MAT: Restauranteier Jan Vardøen er en av de frivillige som deler ut mat og toalettsaker til menneskene ved Politiets utlendingsenhet. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet.Vis mer

Så gjør vi det sjøl

Når myndighetene svikter, lager nordmenn Syria-dugnad på egen hånd.

Kommentar

Plutselig er verdens flyktningkrise her hos oss. Utenfor Politiets utlendingsenhet på Tøyen i Oslo står en liten menneskemengde en fredag formiddag. Her er Annas fra Syria, som er utdannet innen finans og har reist gjennom et titall land i 22 dager for å komme til Norge. Her vil han bo og jobbe. Her er Mohamid, som forteller at han er 16 år og har kommet alene fra Libya. Han drømmer om å gå på skole og drive med boksing, helst vil han til Bergen. Disse er to av flere hundre mennesker som ankom politiets kontorer på Tøyen sist uke.

Hundretusener av mennesker er på rømmen fra krig, overgrep og ødeleggelser, i den største masseflukten i nyere historie. Flere tusen har omkommet på reisen. Denne uka ble 82 mennesker funnet omkomne etter et båtforlis i Middelhavet og over 70 funnet døde i en lastebil i Østerrike. Noen av dem som har klart seg på ferden gjennom Europa, står nå og banker på Norges dør på Tøyen. Ifølge PU er de fleste fra kriseområdene Syria, Afghanistan og Eritrea. Kapasiteten hos Politiets utlendingsenhet er sprengt. Apparatet er ikke dimensjonert for europeisk flyktningkrise. Køene for registrering og transport til Refstad mottak er lange. Så lange at menn, kvinner, barn og gravide har vært nødt til å sove på gulvet hos politiet, uten tilbud om skikkelig mat eller sanitære forhold. Det er ikke Norge verdig.

Syria-debatten vært preget av enkelte Frp-politikere som frykter «en flom av asylsøkere», nettkommentarer der mennesker omtales som rotter og kakerlakker og rasjonalitetsposører som hevder at andre menneskers ønske om å hjelpe ikke kan være ektefølt. Men den negative innstillingen til å ta imot flyktninger, virker ikke å være den mest utbredte. I debatten har de sterkeste oppropene for flyktningene kommet fra organisasjoner som er i felt og ser krisa med egne øyne, som Flyktninghjelpen, Røde Kors og Leger uten Grenser. Innleggene deres har skapt stort engasjement i sosiale medier blant vanlige folk. En ny meningsmåling fra Aftenposten viser at nordmenn nå sier klart ja til å ta imot og hjelpe Syria-flyktninger. Folk skjønner alvoret.

Når utfordringen blir helt konkret, tar folket steget fra Facebook-aksjonisme og ut i den virkelige verden. For en måned siden begynte et lite nettverk av venner å lage mat og dele ut til flyktningene på Tøyen. Laget av hjelpere vokste sakte, men sikkert. Forrige fredag ble Facebook-gruppa «Refugees welcome to Norway» opprettet. Mandag kastet restauranteier Jan Vardøen i Oslo seg på. Hver dag denne uka har han og flere andre restaurant- og kaféeiere levert og delt ut mat til flyktningene.

Facebook-gruppa vokser hvert sekund og teller nå flere tusen medlemmer. De frivillige samler inn og deler ut mat, klær, tannbørster, leker og sier velkommen. Bare det å møte hyggelige mennesker, er viktig for mange av dem som kommer. Initiativtakerne Mona Bentzen og Hilde Hagerup forteller at nordmenn gjerne vil hjelpe og at mange har vært frustrert fordi de ikke har visst hva de har kunnet gjøre. Nå strømmer tilbudene til flyktningene på.

Et annet initiativ i samme gate er Kom inn-aksjonen, som er en oppfordring til nordmenn om å invitere nyankomne på middag for å lære språk. Det finnes sikkert flere.

Dette er Norge på sitt beste. Et samfunn som deler og som trår til når det trengs. Som ser på en ny borger som et godt tilskudd, inntil det motsatte er bevist. Som ikke går ut fra at folk kommer fordi de drømmer om å bli tapere og stå nederst på rangstigen. Som skjønner at de fleste ønsker å være til nytte for seg selv og andre. Som ser at en som klarer å ta seg helt til Norge, har en verdifull drivkraft i seg. Og som vet at alle mennesker en gang vil være i den situasjonen at de trenger litt hjelp for å komme seg på beina. Ifølge organisasjonen NOAS forteller statistikken at de fleste som kommer klarer seg utmerket i Norge etter hvert. Facebook-kampanjen «En gang var jeg flyktning» gir mange eksempler på det.

Det private engasjementet er både imponerende og viktig. Det er mange asylmottak rundt omkring, for ikke å snakke om krisesentre og fattighus, som trenger både klær og leker og besøksvenner. Men en verdig velkomst av flyktningene kan ikke være hundre prosent dugnadsbasert. Det kan heller ikke være politiets jobb å sørge for at alt nødvendig støtteapparat rundt flyktningene er på plass. De har mer enn nok å gjøre. Verken kommune eller stat tar ansvar på Tøyen. Myndighetene må nå på banen og sikre verdige forhold for flyktningene fra start.

Stortinget har fastslått at 8000 Syria-flyktninger skal få komme, og regjeringen har lovet å gjennomføre bosettingen. Nå kommer de, og da må mottaksapparatet fungere. Vi skylder flyktningene en skikkelig mottakelse, det gjelder uansett hva man ellers måtte mene om asyl- og flyktningpolitikken.

Som Jan Vardøen sier: — Vi må hjelpe dem der de er. Og nå er de her.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook