JEG BEKLAGER AV HELE MITT HJERTE:  Musiker Malin Pettersen, kjent fra bandet Lucky Lips, vil vi skal ta i mot syrerne og vil beklage av hele sitt hjerte til de menneskene vi svikter. Foto: John Tøsse Kolvik / Simplenæss AS
JEG BEKLAGER AV HELE MITT HJERTE: Musiker Malin Pettersen, kjent fra bandet Lucky Lips, vil vi skal ta i mot syrerne og vil beklage av hele sitt hjerte til de menneskene vi svikter. Foto: John Tøsse Kolvik / Simplenæss ASVis mer

Vi kan hjelpe mange, både der og her

Ikke fall for populistiske argumenter om at vi må velge oss eller dem.

Meninger

Et sted i Syria står en datamaskin fortsatt på. En blodprøve står klar til analyse på et sykehus. Et vindu står på gløtt på en skole. Og en huske står klar til å huskes med i en barnehage.

Men det
sitter ingen regnskapsfører foran maskinen. Det står ingen sykepleier klar for å analysere blodprøven. Det er ingen barn som spør om læreren kan lukke vinduet. Og ingen spør om å bli dyttet litt høyere i husken. 

Regnskapsføreren har pakket de tingene han får med seg i en liten veske, tidlig om morgenen vekker han de to barna sine som enda ikke vet hva som skal skje. Han ber dem kle på seg og spise så mye de orker til frokost. 

Sykepleieren møter sin bror med hans to barn på torget i byen hvor de bor. Hun forsikrer ham om at hun har med pengene til de som skal slippe dem ombord i båten, bare de kommer seg til Tyrkia og kysten på andre siden. Sykepleieren blir ikke med. Hun ønsker ikke å dra fra hjemmet sitt. Leiligheten sin som hun endelig hadde hatt råd til å kjøpe.

Hun klarer det i to uker til. Så avtaler hun med vennegjengen sin å dra. De skal over grensen til Jordan. De har hørt at hjelpeorganisasjoner står klare til å bistå flyktninger og på denne måten kan de fortsatt være i relativ nærhet til landet og menneskene de elsker. De håper det er sant. 

Regnskapsføreren er endelig kommet om bord. De klarte reisen gjennom Tyrkia. Han beroliger barna sine og forteller at de skal ut på båttur mens han speider mot der redningsvestene ligger. Og håper det finnes to med merkelappen 10-18 kg. Han har nemlig lest nyheter. Han vet hva han risikerer. 

Timer etterpå er båten er fullastet. Det er trangt. Men det gjør ikke noe. Det fantes vester. Og andre barn, slik at de kan ha selskap i hverandre. De befinner seg langt fra land, det vet han. Og han puster ikke lettet ut enda. Stemningen i båten er allerede anspent, og de har lang vei igjen. Han tenker på alle bildene de forlot hjemme, alle minnene fra hans egen og barnas barndom. Graven til moren og faren. Søsteren.

Han tenker på jobben sin og kollegene. Har de kommet seg ut? Har de klart seg? Han er redd. Han er lei seg. Og han kvier seg. Han vet han vil komme i situasjoner hvor han ikke kan hjelpe sine døtre uten å selv få hjelp, være avhengig av hjelp, fra andre. Han liker ikke å spørre, men vet at han kommer til å måtte.   

Han kjenner husnøklene i lommen og lurer på om han noen gang vil få bruk for dem igjen. 

Sykepleieren er sår i øynene. Det renner av dem. Hun er i Makedonia, ikke Libanon. Ting gikk ikke som planlagt. Hun tenker på broren sin, og de to niesene, mens hun holder hardt rundt sønnen til en i vennegjengen. Den lille gutten gråter. Storebroren hans står ved siden av og speider etter faren og moren sin. De har gått for å se om det finnes noe vann de kan kjøpe for de siste pengene sine.

Det går bedre nå, virkningen av tåregassen begynner å gi seg, men det hadde vært godt med litt vann til å skylle ansiktet. Ihvertfall for den lille gutten. Hun holder på å gå tom for batteri på telefonen. Hun har med seg en bærbar lader, men den holder og på å gå tom. Hun har ikke hørt fra broren på flere uker. Hun har rukket å si i fra på jobben at hun har reist. Og til en venninne der hjemme at hun ikke vet om det er vits i å komme etter.

Foreløpig blir de møtt med piggtråd og tåregass, og ingen vet helt hva som skjer videre. Men hun har hørt at det er hjelp og få andre steder og prøver å snakke med de andre familiene hun ser for å høre om noen av dem vet noe. Flere av dem snakker om slektninger som har fått hjelp i Libanon. Men Libanon er alt for lengt vekk nå. 

Dette er en fiktiv historie om to mennesker på flukt. En regnskapsfører og en sykepleier. Ingen av dem har dratt fordi de ikke vil jobbe. Fordi de vil «søke lykken» i et annet land. Fordi de synes det er gøy å reise. De har dratt fordi de må. Gaten der barna pleide å sykle opp og ned er bombet. Rimi'en rett ved huset deres har stengt fordi de ikke får inn varer lenger. Nå er de på reise begge to, og vi kan være med på å påvirke hvordan det skal ende. 

Disse menneskene er som deg og meg. Ja, de har kanskje hørt andre godnatthistorier når de vokste opp, de spiser annen mat, og noen av dem ber til en annen gud. Og akkurat som hos oss er det noen av dem som kanskje er mindre ålreite. Sånn er vi mennesker. Noen av dem har kanskje en ide om en ideal verden som ikke ligner på vårt ideal. Og det er klart det kan by på utfordringer. Men de aller, aller fleste er i bunn og grunn som deg og meg. De ønsker å klare seg selv, brødfø sin egen familie og bruke den utdannelsen de har. 

Å bo tett med mennesker som har et annet syn på verden enn deg kan være vanskelig. Både økonomisk og praktisk. Men om vi stenger våre grenser blir forskjellene bare større mellom oss. Om vi ikke tar i mot de som trenger hjelp fordi vi ikke orker å se på vår egen integreringspolitikk vil vi meget snart sitte med skjegget vårt i en veldig stor postkasse. Hvis du virkelig er redd «de andres» kultur eller tro burde du, mer enn noen, være for å ønske dem velkommen, stå i bresjen for satsning på integrering, være den første som inviterer en fremmed på middag.

For det er slik, og kun slik, ved å møte menneskene fjes til fjes, kultur til kultur, vi kan få den forståelsen, innvirkningen og gjensidige kunnskapen som skal til. Kommunikasjon er nøkkelen. For i kommunikasjonen ligger viten, erfaringer og læringen som trengs.  Regnskapsføreren og sykepleieren er absolutt ingen trussel for vårt velferdssystem eller vår kultur før vi åpner muligheten for dem til å bli det med vårt manglende engasjement og manglende vilje til å slippe dem til. Og ja, noen faller utenfor og snylter på et system som kanskje ikke stiller nok krav, men ikke kom her og si at det ikke finnes en god del meget etnisk norske som gjør det samme. 

«Strømmen» av flyktninger kommer ikke til å stoppe. Mest sannsynlig ikke til å avta heller med det første slik dagens internasjonale politiske klima ser ut. Da hjelper det ikke å stikke fingrene i ørene, lukke øynene og synge «lalalalalala». De er ikke borte når vi åpner øynene igjen. Det hjelper ikke å stenge grensene, for slikt blir det politisk uro av, og dette vil bare avgrense oss ytligere fra den verden vi faktisk, unektelig, er en del av.

Det vi må gjøre er å innse fakta og realitet og prioritere et godt asyl- og integreringssystem der vi alle er villig til å ta i et tak. På denne måten vil vi kunne se at de menneskene som kommer hit er en ressurs. Både i kulturlivet, på arbeidsplassen og sosialt. På denne måten blir vi rikere, større, og bedre. På denne måten vil det ikke være «skummelt» lenger å ta i mot mennesker fra andre kulturer. På denne måten vil vi kunne eliminere problemene mange er så redde for.

Dette er en åpenbar, men krevende og utfordrende, løsning de som er redde ikke ønsker å se fordi det krever noe av dem. Men jeg tror at vi virkelig vil merke det hvis vi nå velger å stikke fingrene i ørene. Jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste.  Jeg vet at religiøse og kulturelle forskjeller er noe av det en del i dette landet synes er aller skumlest å skulle forholde seg til. Og noen av dem som kommer hit vil kanskje holde fast ved religiøse og kulturelle tradisjoner og levemåter det er meget krevende for oss å leve side om side med.

Men disse tankesettene og overbevisningene vil vi i hvertfall ikke kunne påvirke om vi stenger dem ute. Vi vil ikke kunne forandre verden om vi ikke vil forholde oss til den. Å være religionskritisk utelukker ikke å hjelpe mennesker i nød.  Hvis du er redd for ens tankesett må du invitere dem til kommunikasjon og vise frem et alternativ. Ikke stenge dem ute og håpe at de skjønner det selv. Hvis du er redd for om vi har råd til at det kommer flere mennesker hit må du sette deg ned, se på tallene, omstrukturere og legge en plan, ikke la dem drukne i middelhavet.  

Tro meg. Vi har råd til det. Ikke fall for populistiske argumenter om at vi må velge oss eller dem. Det er bare prat fra late politikere som vet frykt vinner dem velgere, og som ikke orker tanken på arbeidet som følger ved å hjelpe noen av dem her. For vi kan hjelpe mange både der og her. Nå spørs det bare på viljen. Jeg vil i hvertfall ikke at mine barnebarn skal lese i historiebøkene sine at vi snudde ryggen til vår medmennesker når de trengte det som mest. At hjemløse, redde, gamle og unge ikke kunne regne med å få hjelp her, fordi vi var for late og for opptatte med vårt.

Jeg vil at de skal lese om et stolt og flott Norge som tok i et tak, ga der det trengtes, stilte krav der det trengtes, og vokste frem som en av de mest ressurs-sterke nasjonene i vår samtid.

Jeg ønsker å takke alle som i dette øyeblikk vier sin tid, sin energi og/eller sine ressurser til å hjelpe våre medmennesker på flukt og de andre steder i verden som nettopp nå har det ufattelig vondt og trenger at vi deler på vår rikdom. Takk for at dere er der vi andre ikke er, for at du ser dem inn i øynene og gjør den jobben dere gjør.  Både med norske og internasjonale team. Takk for at du er den armen noen trenger i middelhavet. Vi er mange som tenker på dere her hjemme og vi gjør alt vi kan for å åpne øynene til resten av landet.  

Og selv om dette ikke kommer frem til Regnskapsføreren og hans to døtre der ute i middelhavet: Jeg beklager av hele mitt hjerte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook