Noen stiller av og til spørsmål om hva slags menneskesyn jeg og mange med meg i Fremskrittspartiet har, som så rått og brutalt kan si nei til å ta imot flere flyktninger til Andøy kommune eller til nasjonen Norge. Om vi virkelig ikke har hjerterom for andre mennesker. Om vi virkelig ikke tar innover oss virkeligheten i våre relativt nære områder i Italia, Hellas og Makedonia.

Nå skal jeg ikke gå inn på de tragiske bildene, reportasjene, beskrivelsene som vi ser i alle landets aviser og mediehus. Disse lyver ikke. La meg bare si her at jo, jeg tar dette innover meg, og jo, jeg kjenner meg oppgitt fra tid til annen, og jo, jeg ønsker å hjelpe. Det å se barn, kvinner og menn stuet sammen på farkoster som ikke burde vært sendt ut fra land, eller myndighetspersoner bruke køller, tåregass osv. mot flyktningene, gjør noe med meg også. Og jeg ønsker å hjelpe så mange som mulig.

Men det tror jeg at vi aller best kan gjøre i flyktningenes nærområder. Jeg tror ikke at selv om vi tar imot 8000 til Norge, vil dette hjelpe alle de som ikke er like heldige og får reise hit. Jeg vil ikke ha jobben med å plukke ut de 8000 som får reise hit til Norge. Da ville jeg ha måttet gråte enda mer enn jeg gjør når jeg ser de bildene og reportasjene vi får daglig.