REDDET: Flyktninger reddet av en tunisisk båt i Juni  i år. Foto: REUTERS/Stringer
REDDET: Flyktninger reddet av en tunisisk båt i Juni i år. Foto: REUTERS/StringerVis mer

En varslet katastrofe

Flyktninger som bekjempes av europeisk politi i kamputstyr og gummibåter med barn som driver rundt i Middelhavet. Det minner om dommedagsprofetier vi avskrev som dystopiske for få år siden.

Meninger

Flere generasjoner nordmenn har hørt setningen gjentatt de siste tiårene. «Vår måte å leve på er ikke bærekraftig. Vi trenger flere kloder hvis alle skal leve slik som Ola Nordmann gjør». Er det en sammenheng mellom denne advarselen og dagens flyktningekrise?

Det amerikanske «Centre for Climate and Security» er glassklare på at klimaendringer har bidratt til konflikten i Syria. Mellom 2006 og 2011 opplevde halvparten av Syria den verste tørken noensinne. Nesten 85 prosent av husdyra døde. En halv million mennesker på landsbygda kunne ikke drive gårdene sine videre. De dro til byene, hvor de blant annet opplevde omfattende vannmangel. Stemningen ble amper.

Etter en hendelse hvor sønnene til noen prominente familier i byen Daraa ble torturert, startet et opprør mot Assad-familien. Kortversjonen av den videre historien, er at opprøret spredde seg til andre deler av landet — til full borgerkrig. Krigen i Syria har nå drevet over 11 millioner mennesker på flukt. Historien er godt gjenfortalt i en gripende tegneserie av Audrey Quinn, illustrert av Jackie Roche.

Dette er nå verdens største humanitære krise. 7,6 millioner er på flukt inne i Syria, de er såkalt «internt fordrevne», mens fire millioner barn, kvinner og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia har åpnet dørene for 95 prosent av alle flyktningene fra Syria. Flere tusen risikerer livet i forsøket på å nå Europa ved å krysse Middelhavet, verdens dødeligste sjøvei ifølge FN.

Selv om Syria skulle få fred og et fungerende styresett, regner en med at nesten 50 prosent av kapasiteten til å produsere mat kan være tapt innen 2050. Historien om Syria er selvsagt ikke en historie om klimaendringer alene. Dette er historien om hvordan absolutt alt kan gå galt på en gang. En blanding av et autoritært regime, en rekke ulike grupper som er villig til å bruke vold, vestlige lands mislykkede krigføring i naboland, men også et internasjonalt samfunn som ikke foretar seg noe og en hel rekke andre faktorer. Men klimafaktoren er underkommunisert.

Og nå er det livsviktig at vi lærer raskt.

I en fersk rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av britiske og amerikanske myndigheter, henviser de til FNs landbruksorganisasjon (FAO). Her kommer det fram at etterspørselen etter mat vil øke med 60 prosent innen 2050. Rapporten viser at klimaendringer vil øke sannsynligheten for at vi får et sammenfall i produksjonsproblemer. Ekspertgruppen frykter at produksjon av mais, soya, hvete og ris kan rammes - samtidig. Vi har altså selve oppskriften på sult, konflikt og flyktningekriser rett foran oss.

Samtidig blir kampen om vannet mer tilspisset. En av tre bor allerede i land med begrensede eller hardt pressede vannressurser. Innen 2030 vil nesten halvparten av verdens befolkning oppleve mangel på vann og i følge FN vil behovet vil være 40 prosent høyere enn tilgangen. Vi står altså overfor enda en sterk kime til konflikt.

Diskusjonene i Norge handler om hvordan vi skal få plass til 8000 flyktninger i norske kommuner og om vi skal øke den humanitære hjelpen i nærområdene. Dette er isolert sett viktige diskusjoner. Men den store debatten denne høsten, er sammenhengen mellom klimaforhandlingene i Paris og den krevende situasjonen vi nå ser i fattige land. For under radaren til verdenssamfunnet ser vi enda en krise i emning.

I Sahel-regionen i det vestlige Afrika, er mer enn 700.000 barn under fem år truet av akutt underernæring. Vi vet allerede at noen av flyktningene som plukkes opp i Middelhavet, er fra det vestlige Afrika. I sum ble i fjor 17,5 millioner mennesker drevet fra sine hjem som et resultat av værrelaterte hendelser. Denne uken kom nyheten om at temperaturen vil stige mellom 2,9 og 3,1 grad innen år 2100, ifølge nye data fra Climate Action Tracker (CAT). Verden vil trolig oppleve millioner av klimaflyktninger og lovløse tilstander med mennesker på jakt etter mat og vann, advarer forskerne. Med andre ord: det haster. Noe må gjøres fort og det må gjøres i stort omfang.

Vi ønsker oss en regjering som anerkjenner sammenhengene mellom klima og flyktningekrisen og som kommer med tiltak som monner. Det står enda sterkere om vi lager en felles forpliktelse, en kontrakt, mellom politikere og enkeltmennesker i Norge.

Her er våre forslag: For det første bør Norge forplikte seg til å kutte utslippene sine med 40 prosent innen 2020. For det andre bør norske selskaper ikke starte nye oljeprosjekter hverken på egen eller andres sokkel. For det tredje bør Regjeringen våren 2016 vedta en omfattende grønn skattepakke, som premierer grønt forbruk og straffer forbruk som skader miljøet. Tilslutt bør de 67 milliardene som Oljefondet nå skal trekke ut av kullindustrien, overføres til prosjekter innen miljøteknologi.

Nordmenn går nå mann av huse for å hjelpe flyktninger fra Syria. Kan vi la dette bli en folkeaksjon og samtidig virkelig sprenge grenene for hva vi tidligere har gjort for miljø og utvikling? Vi kan gruse alle tidligere innsamlingsrekorder ved et enkelt grep: vi kutter oppussingsplanene i norske hjem til halvparten, og donerer denne summen til miljø — og utviklingsformål.   Det gir oss 35 milliarder kroner, som er godt over et norsk bistandsbudsjett. La disse pengene gå til et fond som avhjelper de akutte humanitære behovene.

Men det vil også rekke lenger: til klimatilpasning i fattige land, som flomvarsling, mer robuste hus, bedre tilgang på vann og fornybare energikilder.  Det ville vært et gigantisk løft — både på kort og lang sikt. Kontrastene mellom oss i Norge og mennesker som flykter fra krig, er grotesk. Men det er en varslet katastrofe. Siden diskusjonen om en ny økonomisk verdensorden på 70-tallet, har vi kjent godt til spørsmål om klodens bærekraft.

Vi har hele tiden visst hva vi gikk til, og nå er vi der vi fryktet. Årsaken til krisene i Midtøsten og Afrika er sammensatt, men vårt poeng er dette: klimaendringene er her nå. De bidrar til umenneskelige livsvilkår, konflikt og flukt. Vi har fått en liten forsmak på hva vi har i vente, og ingenting tyder på at vi er klare til å håndtere situasjonen. Nå må tiltakene oppskaleres betydelig — for at de skal være i nærheten av å møte de problemene som må løses. Det ansvaret ligger tungt innover våre folkevalgte — og deg og meg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook