VEKKER SINNE:  De restaurantene og bedriftene som stiller opp frivillig for de syriske flyktningene på Tøyen, blir møtt med aggresjon og trusler om boikott. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
VEKKER SINNE: De restaurantene og bedriftene som stiller opp frivillig for de syriske flyktningene på Tøyen, blir møtt med aggresjon og trusler om boikott. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Hatet mot hjelperne

Noen blir rasende over at de som ikke har noe, blir hjulpet. Hvorfor?

Kommentar

Noen gir, noen får. En handling som hjelper en gruppe, vekker oppsiktsvekkende sinne hos en annen. Restaurantene som lager mat til de syriske flyktningene på Tøyen, bedriftene som gir dem av overskuddet sitt, trues med boikott av hissige Facebook-brukere. Hva med «våre egne», spør de. Hjelp fremstilles som et nullsumspill, et «oss eller dem». Carl I. Hagen prøvde å appellere til samme følelse da han signaliserte at han ikke hadde respekt for de som ville hjelpe hvis de ikke ville åpne hjemmene sine i fem år.

Den norske forskeren Lene Auestad har skrevet om den typen narsissisme som oppstår på vegne av et kollektiv og ikke en selv, som blir formulert som selvforsvar og ikke selvpromotering. Som annen narsissisme kan de det gjelder, ha problemer med å plassere ansvaret for sine egne følelser. Da kan man tenke: Hvis jeg føler meg truet, er det fordi jeg er truet. Hvis jeg er fiendtlig, er det fordi jeg har fiender.

Men kanskje ligger aggresjonen der forut for situasjonen som får den til å flamme opp. Det kan dreie seg om folk som, berettiget eller ikke, føler at de selv burde fått litt mer gratis i livet, litt mer velvilje. Som føler at utenforstående møtes med en raushet og vennlighet som ikke har blitt dem selv til del. Da kan sikkert velgjørerne fremstå som posører på safari, som vender hjem etter å ha gitt av sitt bugnende overskudd, fornøyd med seg selv, og uten å behøve å ta videre ansvar.

Den ressurssterke middelklassen kan fremstå som enerverende og insisterende hjertegode, særlig for de som har en hang til å tolke andres adferd som indirekte kritikk av seg selv. En Facebook-melding som sier «jeg hjelper til», kan, for den som er anlagt slik, virke som et «hvorfor hjelper ikke du?». For populister som Hagen, og de som lytter til dem, er det en form for forskyvning som er særlig fristende: Tillegging av motiver. Flyktninger er bare lykkejegere. Hjelpere bare sminker seg med sin generøsitet.

Så klart er ikke bedrifter blinde for PR-effekten av å støtte gode formål. Så klart er det hjelpere som synes det er helt ok å fremstå utad som en del av et omtenksomt fellesskap. Det er dem vel unt. For like selvfølgelig er det at dette ikke er det vesentlige. Det vesentlige er: Folk blir oppriktig berørt. Flyktninger får skikkelige måltider. Og selv om instinktive omsorgsbølger har det med å legge seg, gir de strevsomme integreringsprosesser en god start.

Det er legitimt å bli urolig og ønske debatt om veien videre i møte med raske endringer som en ikke rår med. Men det er rett og slett ikke greit å rase over at de som har måttet forlate alt, får noen flyktige goder gratis. De som kjenner Facebook-hisserne, gjør alle en tjeneste om de tar jobben med å utfordre dem. Spørre dem om hva de ville gjort, hvis hjemlandet var blitt ulevelig. Om hvordan de ville ønske å bli tatt imot dit de kom. Om ikke de ville håpet at noen stod klar med et smil og en suppeterrin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook