Noen gir, noen får. En handling som hjelper en gruppe, vekker oppsiktsvekkende sinne hos en annen. Restaurantene som lager mat til de syriske flyktningene på Tøyen, bedriftene som gir dem av overskuddet sitt, trues med boikott av hissige Facebook-brukere. Hva med «våre egne», spør de. Hjelp fremstilles som et nullsumspill, et «oss eller dem». Carl I. Hagen prøvde å appellere til samme følelse da han signaliserte at han ikke hadde respekt for de som ville hjelpe hvis de ikke ville åpne hjemmene sine i fem år.

Den norske forskeren Lene Auestad har skrevet om den typen narsissisme som oppstår på vegne av et kollektiv og ikke en selv, som blir formulert som selvforsvar og ikke selvpromotering. Som annen narsissisme kan de det gjelder, ha problemer med å plassere ansvaret for sine egne følelser. Da kan man tenke: Hvis jeg føler meg truet, er det fordi jeg er truet. Hvis jeg er fiendtlig, er det fordi jeg har fiender.

Men kanskje ligger aggresjonen der forut for situasjonen som får den til å flamme opp. Det kan dreie seg om folk som, berettiget eller ikke, føler at de selv burde fått litt mer gratis i livet, litt mer velvilje. Som føler at utenforstående møtes med en raushet og vennlighet som ikke har blitt dem selv til del. Da kan sikkert velgjørerne fremstå som posører på safari, som vender hjem etter å ha gitt av sitt bugnende overskudd, fornøyd med seg selv, og uten å behøve å ta videre ansvar.