Konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester har vært et viktig tema i valgkampen i mange kommuner. Nye politiske flertall i både Oslo og Bergen har varslet at de ønsker å ta sykehjem og andre omsorgstjenester tilbake i kommunal drift, etter dårlige erfaringer med kommersielle aktører.

Samtidig som denne debatten har foregått på demokratisk vis i kommunene, for åpen scene i valgkampen, foregår det nemlig viktige prosesser bak kulissene - som kan få enda større betydning. Siden 2013 har den norske regjeringen deltatt i forhandlinger om TISA, sammen med EU, USA og 21 andre land. Målet med forhandlingene er å bli enige om et sett med regler for handel med tjenester på tvers av landegrensene, som skal gjøre det lettere for selskaper å selge tjenester i andre TISA-land. Tjenester kan beskrives som «alt du ikke kan slippe på foten din». I motsetning til vanlige varer, som enkelt kan fraktes over store avstander, handler tjenester i større grad om kontakt mellom mennesker, eksempelvis innen helse- og omsorgsområdet.

Avtalen ligger an til å sikre at utviklingen bare kan gå en vei: i retning mer avregulering av tjenestesektoren. Hovedårsaken til det, er den såkalte skralle-klausulen, som har fått navn fra pipenøkkel-håndtaket som bare kan skrus en vei. På samme måte tillater skralle-klausulen bare framtidige endringer av politikken som fører til avregulering av tjenester. Og har man først innført endringer som går den veien, blir det nærmest umulig å reversere disse endringene senere, selv om vi ved valg stemmer inn et nytt politisk flertall som ønsker det.