En gang het det millionvilla. Målet på rikdom var en millionvilla på riktig adresse, gjerne med svømmebasseng og dobbelgarasje. Nå får du knapt en hybel til aupairen for millionen. Du er ikke skikkelig rik før du har en milliard, skal vi tro Kapitals oversikt over de 400 rikeste som kom ut denne uka. Konkurransen er med andre ord blitt tøffere.

Mange når ikke opp. De må nøye seg med noen titalls millioner, selv om de jobber fletta av seg, ifølge dem selv. Til gjengjeld er det stadig flere av dem, som Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås påpekte i Aftenposten forleden. Han er nysgjerrig på hvem de er, alle disse anonyme nyrikingene i sjiktet under milliardærene; de som ustoppelig kjøper mangemillionvillaer og landsteder med strandlinje uten å ta opp lån en gang. Åmås mener de er en oversett gruppe som bør belyses, forskes på og settes inn i et større samfunnsperspektiv.

Jeg er enig. Det er så kjedelig med de superrike. De er så fjernt fra deg og meg at det er ikke mulig å sammenlikne. Da er det morsommere å se på de nestenrikeste; Tesla-kjørerne som korker kollektivfeltet mens de har varmekabler i oppkjørselen til hytta på Hafjell. De som håver inn penger på å gi råd ingen visste de trengte. Det er de som utstyrer barna sine med vesker som er så dyre at de blir stjålet og dermed skaper et alvorlig samfunnsproblem.