7. oktober legger den norske regjeringen fram forslag til neste års statsbudsjett. Det er et budsjett som vil sette rammene for hvordan vi skal handle - stilt overfor den største humanitære krisen i vår generasjon.

Medmenneskeligheten og engasjementet privatpersoner, organisasjoner og bedrifter her i Norge har vist den siste tiden har vært uvurderlig. Nå må også norske politikere vise mer handlekraft. Krisen i Syria krever ekstraordinær innsats både fra oss som medmennesker og fra de politikerne som sitter med makten både på Stortinget og rundt omkring i landets kommuner.

Derfor mener vi vårt land nå må samles om følgende:

• Norge må ta aktiv del i en felles europeisk innsats for syriske flyktninger

• Alle må bidra til en nasjonal dugnad

• Norge må bevilge tre milliarder til Syria og nabolandene i neste års statsbudsjett

Her hjemme har vi sett hjerteskjærende bilder av druknede barn, desperate foreldre og flyktninger som kastes mellom håp og fortvilelse på vei til sikkerhet i Europa. Det har blitt skapt et bilde av at Europa står overfor en flyktningkrise. Dette er bare delvis riktig. Det er en flyktningkrise, men den befinner seg i første rekke i Syria og nabolandene. Rundt tolv millioner syrere er drevet på flukt fra sine hjem, enten innad i Syria eller til nabolandene. Under fire prosent har flyktet videre til Europa.

I den offentlige debatten har flere tatt til orde for at flyktningene hjelpes best og mest effektivt «der de er». Det er riktig for den store majoriteten av flyktningene, men det må ikke være en unnskyldning for ikke å ta imot de gruppene som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i nærområdet.

Familier på flukt vandrer i øyeblikket langs europeiske motorveier og møter piggtrådgjerder på ferden. Norge må sammen med andre europeiske land finne verdige løsninger for mennesker som søker beskyttelse på vårt kontinent. Vi bør derfor følge Tysklands eksempel og ikke returnere syrere til hardt pressede land ved den europeiske yttergrensen, slik unntaksbestemmelsene i Dublinavtalen åpner for. Norge bør videre bekrefte at vi tar ansvar på lik linje med EU-landene og vil ta imot vår andel av flyktningene som skal fordeles mellom europeiske land.

Nordmenn har vist overveldende engasjement og hjertevarme overfor flyktninger som har ankommet vårt land de siste ukene. Det er også gledelig at folk flest stiller seg bak Stortingets vedtak om å ta imot 8000 kvoteflyktninger. Nå er det avgjørende at dette engasjementet også gjenspeiles i kommunestyrer over hele landet, og at vi alle stiller opp for at både de flyktningene som allerede har sittet i mottak over lang tid og de som vil komme framover blir bosatt i kommunene så raskt som mulig. Å sitte årevis i mottak er en stor påkjenning for flyktningene, og en dyr løsning for samfunnet. Det bidrar heller ikke til god integrering. Frivillighets-Norge står beredt til å bidra i dugnaden.

Samtidig må vi ta innover oss at det vi ser ved Europas kyster og grenser, bare er resultatet av en trykkoker i Syria, Irak og nabolandene som nå slipper opp på trykket for å unngå å eksplodere.

FN og andre hjelpeorganisasjoner mangler mer enn 60 prosent av det som trengs til hjelpearbeidet i regionen. Konsekvensen er at matrasjoner kuttes, eldre får ikke det de trenger av medisiner og mange barn frarøves muligheten til å gå på skolen. Situasjonen er særlig kritisk for sårbare grupper som enslige mødre, barn og flyktninger med funksjonshemminger. Mange er også redde for å innhentes av vold og usikkerhet.

Resultatet er at stadig flere velger videre flukt til Europa som siste utvei. Uten lovlige måter å søke asyl til Europa fra regionen, er eneste mulighet å sette livet på spill over Middelhavet for å skape en sikker framtid for seg selv og familien.

Derfor må Norge gå foran og øke den humanitære støtten til tre milliarder kroner i neste års statsbudsjett - opp fra 1,25 milliarder i år. Dersom andre land øker støtten tilsvarende, vil vi bidra til å gi de nødlidende den støtten de trenger i Syria og nabolandene.

Økt støtte til Syria og nabolandene må komme i tillegg til den ordinære bistanden, og ikke gå på bekostning av store behov andre steder. Den økte strømmen av flyktninger og migranter fra en lang rekke land viser tydelig hvor viktig det er å forebygge flukt ved å skape håp og muligheter i hjemlandet.

Vi må også unngå at kostnader til økt mottak av flyktninger i Norge fører til reduksjon i bistanden. Det er ikke bærekraftig å ta penger fra langsiktig innsats mot fattigdom og urett andre steder i verden. Da risikerer vi å måtte håndtere flere kriser og flyktninger på sikt.

Norge skal være et land som bryr seg, både om dem som søker beskyttelse hos oss, i andre land i Europa og ikke minst den store majoriteten som er avhengig av vår solidaritet i nærområdene.

Ann-Magrit Austenå

generalsekretær i NOAS

Helga Haugland Byfuglien

Preses i Den norske kirke

Jan Egeland

generalsekretær i Flyktninghjelpen

John Peder Egenæs

generalsekretær i Amnesty

Åsne Havnelid

generalsekretær i Norges Røde Kors

Anne-Marie Helland

generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Arnt Holte

Styreleder i Atlas-Alliansen

Gry Larsen

generalsekretær i CARE

Martha R. Skretteberg

generalsekretær i Caritas

Liv Tørres

generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Tove R. Wang

generalsekretær i Redd Barna