Kjetil Rolness forsvarer Hege Storhaug og HRS (Human Rights Service) i sin kronikk den tredje oktober. Men han bommer fælt på et grunnleggende poeng. Retorikken til Hege Storhaug og HRS er «oss mot dem», der «oss» ofte forstås som etnisk norsk, og «dem» ofte er muslimske innvandrere. I hennes verden består «oss» av tilhengere av demokrati og kvinnerettigheter, mens andre er «muslimske innvandrere» som automatisk ikke støtter kvinnerettigheter og demokratiske verdier. Individet og nyansene er helt borte i HRS sine analyser, innvandrere er fiender og utgiftsposter. Basta! Jeg har selv vært venn med Storhaug på Facebook og har skrevet en artikkel om trangen til konspirasjonsteorier hos en del muslimer fra Midtøsten. Nettopp fordi jeg ville bidra til mer likestilling, mer integrering i samfunnet.

Men jeg er ikke venn med Storhaug og hennes tilhengere lenger, HRS sin fanskare skremmer meg. Problemet er ikke at HRS kritiserer islam eller innvandring, problemet er at det er kun det de gjør. HRS sin fanskare sitter foran skjermen hver dag bare i den hensikt å lese negative ting om innvandrere. De fleste av dem later til å bo langt unna en eneste innvandrer. Dersom Hege skal skrive noe positivt om innvandrere eller rette blikket mot noe annet som er kritikkverdig i det norske samfunnet som ikke har med innvandrere å gjøre, blir halve fanskaren borte. Rolness skriver at Storhaug er en stor forkjemper av kvinnerettigheter. Jeg applauderer dette, og setter pris på hennes engasjement, men ikke når hun mener at bare innvandrere og barn av innvandrere har kvinnefiendtlige tendenser. Hva slags kvinnerettighets-engasjement er dette?