Vi er blitt flinke til å snakke om mobbing i Norge. Forebygging, nulltoleranse, langtidseffektene.

Dette er bra, for mobbing er et viktig tema, og mobbing er farlig. Vi har alt å vinne på at samfunnet vårt slår hardt ned på enhver form for mobbing, og lærer barna våre toleranse og personverdi fra tidlig alder. Men hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn? Hvordan kan vi forebygge og umuliggjøre at en utdanningsinstitusjon misbruker sin posisjon og samfunnsfunksjon ved å utøve systematisk psykisk vold mot de svakeste i samfunnet vårt - barna?

Jeg har nemlig opplevd noe av det verste en mor kan oppleve i møte med en skole - en skole som fryser ut et lite barn, kritiserer det konstant på urimelig grunnlag og som med kun ett unntak styres av totalt inkompetente mennesker med et sjokkerende menneskesyn. Hvordan kan de slippe unna med noe sånt, spør du? Jo, de er en liten privatskole langt ute på landet og de slipper da unna med det meste, er min erfaring.

Men det holder ikke å avfeie grov mobbing med å skylde på Bygdedyret, som skjedde da jeg klaget. Og klaget. For Bygdedyret er ingen søt liten kuriositet på landet som vi kan le litt av - bygdedyret er farlig og det bør faktisk dø. Det er mye snakk om at distriktskommunene i Norge ønsker å tiltrekke seg flere innbyggere, men da er det kanskje en tanke å fokusere litt mer på toleranse og hvordan man møter nye mennesker, både i skolevesenet og i samfunnet for øvrig?