DEBATT

«Kanskje det ikke er noe galt med meg likevel, mamma?»

Hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn?

UTESTENGT: - Vi opplevde å bli totalt utestengt fra både bygda og skolen fra dag én,           uten noensinne å få noen forklaring på hvorfor det ble slik, skriver en mor om sin opplevelse av å flytte fra byen til landet. Illustrasjonsfoto: Image Source / NTB Scanpix
UTESTENGT: - Vi opplevde å bli totalt utestengt fra både bygda og skolen fra dag én, uten noensinne å få noen forklaring på hvorfor det ble slik, skriver en mor om sin opplevelse av å flytte fra byen til landet. Illustrasjonsfoto: Image Source / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Vi er blitt flinke til å snakke om mobbing i Norge. Forebygging, nulltoleranse, langtidseffektene.

Dette er bra, for mobbing er et viktig tema, og mobbing er farlig. Vi har alt å vinne på at samfunnet vårt slår hardt ned på enhver form for mobbing, og lærer barna våre toleranse og personverdi fra tidlig alder. Men hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn? Hvordan kan vi forebygge og umuliggjøre at en utdanningsinstitusjon misbruker sin posisjon og samfunnsfunksjon ved å utøve systematisk psykisk vold mot de svakeste i samfunnet vårt - barna?

Jeg har nemlig opplevd noe av det verste en mor kan oppleve i møte med en skole - en skole som fryser ut et lite barn, kritiserer det konstant på urimelig grunnlag og som med kun ett unntak styres av totalt inkompetente mennesker med et sjokkerende menneskesyn. Hvordan kan de slippe unna med noe sånt, spør du? Jo, de er en liten privatskole langt ute på landet og de slipper da unna med det meste, er min erfaring.

Men det holder ikke å avfeie grov mobbing med å skylde på Bygdedyret, som skjedde da jeg klaget. Og klaget. For Bygdedyret er ingen søt liten kuriositet på landet som vi kan le litt av - bygdedyret er farlig og det bør faktisk dø. Det er mye snakk om at distriktskommunene i Norge ønsker å tiltrekke seg flere innbyggere, men da er det kanskje en tanke å fokusere litt mer på toleranse og hvordan man møter nye mennesker, både i skolevesenet og i samfunnet for øvrig?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer