Den framstående klimaforskeren James Hansen, som kommer til Norge i morgen, kaller klimaendringene en «planetær nødsituasjon». Beskrivelsen stemmer med konsensus i klimaforskningen.
FNs klimapanel slår fast at en global oppvarming på over to grader sammenliknet med førindustriell tid gir høy risiko for å utløse massedød av arter, utstrakt økosystemkollaps og utarming av livsgrunnlaget for hundretalls millioner av mennesker. Fossile investeringer og politiske beslutningsprosesser styrer oss i dag mot en minst fire grader varmere verden innen år 2100.
Et så ekstremt trusselbilde har direkte relevans for Norges planer om oljeutvinning i Arktis. I februar 2016 tildeles etter all sannsynlighet de utlyste blokkene i 23. konsesjonsrunde til operatørene som har søkt om letetillatelse i Barentshavet. Dette er «business as usual» i norsk oljepolitikk.
Men siden sist gang leteblokker ble utlyst i helt nye områder på norsk sokkel, i 1994, har vi fått langt bedre kunnskap om klimasituasjonen. Vi vet nå at minst 70 prosent av verdens resterende fossile reserver må bli liggende - for å ha en 50 prosent sjanse til å klare togradersmålet.
Hva skal bli liggende, og hvor? Felles grenser for fossil utvinning vil ikke bli fordelt og regulert gjennom internasjonale rettsregler i overskuelig framtid. Men eksisterende lovverk på nasjonalt nivå kan bidra til å klargjøre hvor grensene går.
En fersk fagartikkel av jussprofessor Beate Sjåfjell og dr. juris Anita Margrethe Halvorssen konkluderer med at utvinning i Arktis-områdene i verden der oljevirksomheten vil ha verst miljømessige og menneskerettslige konsekvenser og bidra mest til klimaendringer - er i strid med Norges Grunnlov.
Vi slutter oss til deres vurdering. Ifølge Grunnlovens § 112 har staten plikt til å iverksette tiltak som sikrer borgernes rett til et trygt klima, også for våre etterkommere. I en årrekke har vi fått høre at oljeeventyret er et slikt tiltak: en bro over kullet, på veien til nullutslippsverden.
Dette er i beste fall magisk tenkning, i verste fall grov desinformasjon. Oljealkymistene i politikken, som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, framstiller det som at norsk olje og gass skyver ut mer klimaskadelig kull fra verdens energimarkeder og dermed gir en netto positiv klimaeffekt. De kan imidlertid ikke belegge en slik effekt.
En SSB-rapport fra 2013 viser tvert imot at den mest kostnadseffektive måten å redusere utslipp på, er «gjennom tilbudssidetiltak, det vil si gjennom nedskalering av Norges oljeutvinning».
Norges aggressive oljepolitikk er basert på manglende kunnskapsgrunnlag. Sjåfjell og Halvorssen viser at klimaeffekten av 23. konsesjonsrunde ikke har blitt ordentlig utredet, og at borgerne derfor ikke har fått informasjonen de har krav på. Grunnloven gir oss rett til kunnskap om «virkningen av planlagte og iverksatte inngrep i naturen», og dermed er også statens manglende utredning og informasjon om klimakonsekvensene av oljeutvinning i Arktis i seg selv et grunnlovsbrudd.
Norge er ikke alene om å følge en sivilisasjonstruende utvinningsbane. En lang rekke stater og aktører posisjonerer seg i kappløpet om verdens resterende fossile reserver.
Så langt har verdens land meldt inn løfter om utslippsreduserende tiltak, fra 2020, som ifølge en studie utført av forskere ved MIT kan begrense den globale oppvarmingen til 3,5 grader. Dette er to grader over det nivået James Hansen og mange klimaforskere med ham anser som trygt. Hvorvidt Paris-løftene vil innfris i praksis, og i tide, er også høyst uvisst.
Verdenssamfunnets relative «lovløshet» på klimafeltet gir ikke blankofullmakt til å føre en grenseløs politikk på norsk sokkel. Norges hjemlige utslipp er relativt lave, men som olje- og gasseksportør er vi hvert år kilde til ca. 1,5 prosent av CO2-økningen fra fossilt brensel i atmosfæren.
Gigantfeltet Johan Sverdrup alene vil kunne føre til mer enn 800 milliarder tonn CO2-utslipp. Utvinning i Arktis er ekstra uforsvarlig fordi slik oljeproduksjon kun blir lønnsom ved høy oljeetterspørsel, altså i en verden uten en effektiv klimapolitikk. 23. konsesjonsrunde er basert på forutsetningen om at verdenssamfunnet ikke skal lykkes med å overholde togradersmålet.
Når staten legger langsiktige planer på norsk sokkel som i så stor grad saboterer Norges overordnede klimamål, setter de seg altså ut over Grunnlovens skranker og krenker en av våre mest grunnleggende rettigheter. Da er det nødvendig å gå til domstolene for beskyttelse.
En rekke norske organisasjoner og enkeltpersoner har i år begynt å utrede et mulig klimasøksmål mot den norske stat. Den nystiftede Foreningen Grunnloven § 112 samler nå støtte for å forberede søksmålet.
Liknende initiativ brer om seg over hele verden. I juni fikk stiftelsen Urgenda medhold i sitt krav, og den nederlandske staten ble dømt til å redusere sine klimagassutslipp. For to uker siden ble den pakistanske staten dømt til å håndheve egne klimamål, etter et søksmål reist av en pakistansk bonde.
I Belgia og Australia planlegges klimarettssaker, og stiftelsen Our Children?s Trust i USA bruker delstatslovverk i arbeidet for å begrense utslipp som ikke reguleres av føderale myndigheter. Klimaforskeren James Hansen er sentral i dette arbeidet, og har også sagt seg villig til å stille som sakkyndig vitne i klimasøksmålet som forberedes i Norge.
Klimaskader forvoldes via akkumulerte utslipp, og ansvaret fordeles på uoverskuelig mange aktører og individer. Men de samlede konsekvensene av de neste tiårenes statlige prioriteringer alene, i Norge og i andre land, kan bli mer ødeleggende enn noen annen urett begått i menneskets historie.
Arktis må forsvares som en felles frontlinje i klimakampen. Dersom regjeringen ikke avlyser 23. konsesjonsrunde, blir et klimasøksmål med bred folkelig støtte en viktig del av et nødvendig prosjekt: å skrive begynnelsen på slutten for historien om uinnskrenket oljeutvinning i Norge.
