Sagen synger gjennom bein og marg. Bokstavelig talt, og i den rekkefølgen. En høy, hvinende tone som blir mer og mer intens, inntil den blir mykere, når den feite margen gir smøring til bladet, så bein igjen, inntil det plutselig blir stille. Jeg er omgitt av kjøtt. Foran meg henger det en halv ku og en hel gris. I rommene rundt meg på det kjempestore slakteriet på Rudshøgda er det mer av det samme; Norges tilsynelatende umettelige sult etter kjøtt.

Det går kaldt nedover ryggen på meg etter hvert som slakteren Oddvar Tessem skjærer ned dyrene som henger fra kroker på veggen. Ikke fordi det er så kaldt. Det er min skyld at jeg ikke har kledd meg mer fornuftig. Ikke fordi dyrene er døde, eller fordi jeg skremmes av sagen, eller av hvor lett kniven skjærer gjennom kjøttet. Det ligger jo i kortene når man besøker et av landets største slakterier. Jeg grøsser og fylles av ubehag når jeg innser hvor lite av dyret jeg kjenner igjen. Hvor få av de ulike stykningsdelene jeg bruker, hvor lite av disse dyrene - engang levende, beitende, snøftende, drøvtyggende - som ender opp i butikken som noe gjenkjennelig. Der er ytrefileten, som går over i entrecote og høyrygg. De stykkene kjenner jeg igjen. Der er indrefileten, så bitteliten i forhold til den digre skrotten. Men hva med resten? Det svære låret? Ribbeina? Brystet? Kjaken? Føttene? Forbeina? Margbeina? Bogen? For ikke å nevne hjertet, nyrene, leveren; organene som har sørget for å holde dyret i live, men som vi nå later som ikke eksisterer.