Å belyse problemer i Groruddalen som følge av innvandring er et fint utgangspunkt for ei bok, og jeg vil ikke argumentere mot dem som er intervjuet i boka «Fremmed i eget land». Jeg tviler ikke på deres opplevelser og bekymringer, og dessuten er alt anonymisert, slik at det er umulig å argumentere mot både påstander og personlige anekdoter. Isteden vil jeg gripe fatt i forfatter Halvor Foslis lettvinte beskrivelse av dalens historie, samt bruken av min bok «Groruddalen. En reiseskildring» (2005).

Problemet er at Fosli overdriver idyllen før innvandrere kom, og dermed også innvandringens negative konsekvenser. Når han også ignorerer spørsmål om klasse og andre sosiale og økonomiske faktorer, kommer skildringen av Groruddalen ut av balanse. Fosli støtter seg på statistikk om at etnisk norske flytter ut, men nevner ikke at kriminaliteten, og da særlig ungdomskriminaliteten, har gått kraftig ned de siste ti årene, eller at skolene, tross høy minoritetsandel, når til dels gode resultater, alt ifølge Aftenposten-saken «Fem myter om Groruddalen».

Han går ikke dypere ned i det etniske og religiøse mangfoldet i bydelene, for eksempel at polakker på kort tid er blitt den største innvandrergruppen i Norge. Til det er han og intervjuobjektene for opptatt av islam, i praksis en monoman hakking på de pakistanske og somaliske minoritetene, som utgjør rundt 70000 mennesker i hele Norge. Leser man «Fremmed i eget land» får man inntrykk av at alle bor i Groruddalen.