Hadde Sylvi Listhaug støtt på Moses med følget sitt, i sin uendelig lange vandring fra Egypt til det forjettede land, ville hun sannsynligvis blitt veldig oppgitt. Først og fremst fordi jødene var så sinnssykt ineffektive, der de kravlet seg fram i ørkenen. «40 år!», ville hun ha tenkt. «Er det mulig å bruke så lang tid på å gå så kort?!» Dette ville Sylvi Listhaug ganske sikkert ha gjort noe med. Med sin karakteristiske sans for effektivitet ville hun gått rett inn i situasjonen, tatt ut de som - av ulike grunner - ikke gikk like raskt som tetsjiktet, og sørget for å få en liten, men eksklusiv, gruppe fram til Jerusalem på mindre enn et år.

Noen ville ha protestert og ment at Sylvi Listhaug var brutal. Ja, kanskje til og med ond, der hun splittet små barn fra foreldre, gamle foreldre fra resten av storfamilien, etterlot seg de syke, halte, svaksynte og slitne. Det ville Sylvi på det sterkeste ha tilbakevist. «Det er dette som er ekte godhet», ville hun ha sagt. «Det er dere, halte, syke og svake, som er onde. Det er dere som henger der, som en klamp om foten, på unge, friske mennesker som kunne ha brukt ressursene sine til langt viktigere ting enn å dra på dere».