I GIV AKT: Siste mil.org-oppstilling på Fridalen skole i Bergen høsten 1945. Kapteinen i front er Harald Risnes, sjefen for Bjørn-West-bataljonen. Lengst til høyre står Hans-Wilhelm Steinfelds far, løytnant Herman Steinfeld. Bildet til høyre viser opprydding etter Krystallnatten i 1938. Foto: Privat
I GIV AKT: Siste mil.org-oppstilling på Fridalen skole i Bergen høsten 1945. Kapteinen i front er Harald Risnes, sjefen for Bjørn-West-bataljonen. Lengst til høyre står Hans-Wilhelm Steinfelds far, løytnant Herman Steinfeld. Bildet til høyre viser opprydding etter Krystallnatten i 1938. Foto: PrivatVis mer

Da Steinfelds bestemor ble hentet av Statspolitiet

På årsdagen for Krystallnatten skriver Hans-Wilhelm Steinfeld om da norsk statspoliti hentet bestemoren og hennes tre minste barn.

Meninger

Kristian Ottosen kalte sitt store verk om deportasjonen av jøder fra Norge «I slik en natt». Og i slik en natt i Bergen kom de til min bestemor, Elizabeth Steinfeld...

«Å ha med Satan å gjøre», heter boken om Rezsö Kasztner, som klarte å redde 1700 ungarske jøder i juli 1944. Han hadde med selveste Adolf Eichmann å gjøre.

Ellers klarte Eichmann, som elsket å spille Mozart på sin fiolin, å deportere en halv million ungarske jøder til Auschwitz fra våren 1944, godt hjulpet av ungarske medløpere.

Det var slike sataner som dundret på den skrøpelige døren til min farmor denne novemberkvelden senhøstes 1942 i den vindtrukne arbeiderbrakken som hun bodde i med sine tre minste barn nede mot Puddefjorden på Damsgaard i Bergen. Minst ett øyevitne blant naboene lever fremdeles.

Det var norske statspolitifolk, SS-håndlangerne, som trengte inn i den vesle leiligheten.

Min fars mor, bestemoren min, fortalte meg selv mot slutten av sitt liv hvordan det foregikk. Min tante Ruth, onkel Ruben og tante Mary var meget små barn. Min farfar Jacob lå i dekning på Osterøy. Han ble angitt i 1944. Min far Herman Steinfeld var med under felttoget i 1940 fra Voss til Molde. Siden deltok han i en Mil.org-gruppe som drev med englandsfart, Norge I-gruppen. De andre fire søsknene var unge voksne alt. Under arrestasjonen gråt minstebarnet, min tante Mary. En norsk statspolitimann slo den minste piken i hodet med en geværkolbe, fortalte bestemor. Tante Mary ble skadet for livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statspolitiet brakte Elizabeth Steinfeld og hennes tre små barn til Bergen politikammer i Allehelgens gate, der Folkets Hus står i dag. Jeg husker godt kjøre-arken til den brune, dystre murbygningen fra min skolevei siden. Den gikk fra Jernbanebakken gjennom Marken og «kjølaren», som vi kalte politiet på 1950-tallet i Bergen, og til Nygaard skole. Bestemor og de minste ble geleidet ut av den lukkete politibilen inne på politigården. Der var bergensjødene samlet denne kvelden. På jernbanen 6-700 meter unna sto toget klart, og i Oslo ventet dampskipet Donau for å ta de norske jødene videre på ferden til Auschwitz den 26. november 1942.

Fortvilelsen var stor blant Bergens jøder på den mørke politigården denne kvelden, like før redselsferden skulle starte. De tyske SS-folkene var tilskuere, norsk statspoliti sto for det praktiske før alle skulle marsjeres til jernbanen gjennom Marken, fortalte min bestemor til meg. Hennes tre små gråt, tante Mary mest hjerteskjærende. Hun hadde store smerter etter slaget med geværkolben. Plutselig grep ei hånd bestemors arm: «Kom med meg!».

Først ble Elizabeth Steinfeld redd, for mannen hadde hakekorsbindet på overarmen og var i Statspolitiets uniform. Men hun gjenkjente ansiktet til statspoliti-betjent Oscar Berntsen fra Heggedal. Han hadde spilt bridge med min farfar i 1930 og gjenkjente bridgekameratens kone. Nå geleidet han bestemor med hennes livredde, tre små ut en bakdør, og til friheten. Bestemor fortalte at ferden videre gikk til Masfjordfjellene, der hun først lå i dekning på gården til Ludvik Hope, generalsekretæren i Norges indremisjon. Meget få visste naturligvis at Oscar Berntsen var hemmelig Mil.org-agent, halvt tysk og en betrodd mann i SS. Oscar fortalte meg siden at hans jobb var å varsle Mil.org. når Mil.org-folk sprakk under tortur! Da måtte han være til stede og se på ... Gestapo SS avslørte siden Oscar, som havnet i tysk konsentrasjonsleir.

Min far, Herman Steinfeld, var 19 år i 1940. Far var med å feidene mot fedrelandslaget på Torgalmenningen i Bergen i de siste årene av 1930-talet. Tyske sosialdemokrater fortalte radikal, norsk ungdom hva som skjedde i Tyskland etter 1938 med jødene. Min far deltok i felttoget fra Voss til Molde. På Nordfjordeid traff far sin onkel Israel fra Ålesund. Han formante sin onkel å ta familien med og flykte til England. Onkelen svarte at han måtte passe butikken, Steinfelds magasin, i Ålesund. I 1940 visste de fleste norske jøder lite om skjebnen til jødene i Tyskland.

Israel Steinfeld var en krumtapp i Ålesund turnforening. Han ble tatt av tyskerne allerede i 1941. På dagtid ble han satt til gatefeiing. Så overnattet han i kasjotten. Edel Thorsen var deres nabo i Ålesund. Hun ble min første svigermor. Og hun fortalte hvordan naboene gikk på min fars inngiftede tante Lea Steinfeld. De bønnfalt henne om å flykte med deres barn Morten og den eldre søsteren Reidun, som skulle ta artium våren 1942.

Naboene sa de hadde kontakt med England og mulighet til å ta seg over dit. Men Lea Steinfeld svarte naboene at Israel var så distré. Så dersom han ble sendt til Tyskland, måtte familien reise med slik at han ikke rotet seg bort... Lektor Therese Alviks bok «Familien Steinfeld - da byen gråt» fra 2013 beskriver skjebnen og deportasjonen til Tyskland for Ålesund-delen av familien Steinfeld.

Min far ble tatt tidlig fordi han deltok i Norge I-gruppen. Han ble hardt torturert, og havnet i Ulven leir i Os, i den norske avdelingen. På «Ulven» var det en kriminalråd fra Wien som var leirsjef. Når fangene spurte om Gestapo kom for å forhøre noen i dag, svarte han «Vielleicht», kanskje. Det betød ja, fortalte far, og fangene kalte ham «Vielleicht?en».

Da SS-führer Heinrich Himmler besøkte Norge i 1941, var han også ventet til «Ulven». Hvis Himmler skulle dukke opp på «Ulven», instruerte «Vielleicht?en» min far om å ta kjøkkentjeneste, slik at Himmler ikke skulle få øye på far på grunn av hans typisk jødiske utseende. Siden gikk det verre. Den fangevennlige leirsjefen havnet på Østfronten. Far havnet i et bur utendørs den vinteren med David-stjernen på ryggen, i et bur han verken kunne stå eller ligge i. I boken «Himmlers Norge» skrev Terje Emberland at rasepolitikken sto øverst på Himmlers dagsorden (side 181). Heinrich Himmler besøkte Norge mellom 28. januar og 15. februar 1941.

Senere kom far ved hjelp av venner seg ut fra konsentrasjonsleiren «Ulven» på dramatisk vis. Han sluttet seg til «Bjørn West»-bataljonen i Masfjordfjellene. 8. mai 1945 kom han tilbake til Bergen som løytnant. Sommeren 1945 sporet min far opp en del medlemmer av Gestapo og SS, som hadde forbrutt seg mot fangene, også de tusenvis av sovjetiske krigsfanger som tyskerne holdt innesperret i Bergen. Far utleverte disse krigsforbryterne til sovjetiske marinefartøy...

Filosofen og min onkel på morssiden, Arild Haaland, skrev i sin doktorgrad fra 1956, «Nazismen i Tyskland» om nazismens vesen: «Det avgjørende er mangelen på alminnelige grenser.» (jf. side 33 § 5.31 kapitlet «Graden av brutalitet.»). Han skrev videre: «Man kan ikke snakke om nazisme før en bevegelse har overtatt statsapparatet.» (side 35). Under krigen meldte 50 % av alle politifolk seg inn i nazipartiet Nasjonal Samling. 60 % av politiembetsmennene gjorde det samme (Nils Johan Ringdal: «Mellom barken og veden - norsk politi under krigen.»).

Filosofen Harald Ofstad pekte på nazismens iboende forakt for svakhet. Utgangspunktet var xenofobi eller fremmedfrykt, rasismens «forværelse». Hvis du kunne nedkjempe fysisk den du fryktet, kunne du også forakte vedkommende, ifølge det filosofiske resonnement. Og den du foraktet kunne du gjøre hva du ville med, i henhold til nazistisk logikk. Slik forklarte filosofiprofessor Harald Ofstad at vanlige mennesker, også nordmenn, både deltok i og begikk de grusomhetene som skjedde i Tyskland under Krystallnatten i 1938, og i tiden senere i det tyskokkuperte Europa.

«Ingen har rett til å tilgi på vegne av ofrene!». Det skrev den verdenskjente og jødiske nazijeger Simon Wiesenthal i sin bøker «Morderne iblant oss» og i «Solsikken», som omhandlet tilgivelsens grenser og dilemma. Holocaust som den industrielle utryddelse av jøder og sigøynere er historisk enestående fordi overgrepene til de grader avvek fra samtidens normer. Og jødenes skjebne under andre verdenskrig i Europa, Norge og Bergen har krav på å bli sett med datidens øyne. Det er et absolutt grunnkrav i den historiske vitenskap.

MARKERER KRYSTALLNATTEN: Hans-Wilhelm Steinfeld skriver om familiens krighistorie. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
MARKERER KRYSTALLNATTEN: Hans-Wilhelm Steinfeld skriver om familiens krighistorie. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer