SOSIAL MØTEPLASS: «I dag vil det alltid finnes mer kunnskap på Google enn i ei bibliotekhylle. Men bibliotekene har ikke utspilt sin rolle», skriver kronikkforfatteren. Her fra Deichmanske bibliotek i Oslo. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
SOSIAL MØTEPLASS: «I dag vil det alltid finnes mer kunnskap på Google enn i ei bibliotekhylle. Men bibliotekene har ikke utspilt sin rolle», skriver kronikkforfatteren. Her fra Deichmanske bibliotek i Oslo. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Vi må bevare den norske drømmen

Bibliotekene har ikke utspilt sin rolle.

Meninger

Økende ulikhet har tatt liv av den amerikanske drømmen. I Norge lever drømmen fremdeles, men også her er den under press. Vi trenger flere redskap som kan styrke målet om at alle skal ha like muligheter. Bibliotekene er et viktig redskap.

77 av Norges 100 rikeste har arvet sin formue. Rikdom går med andre ord i arv. Det gjør også fattigdom. SSB-forskning viser at barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå har større sjanse for å ende opp med lav inntekt som voksne. Også utdanningsnivå går i arv i Norge. Barn av foreldre med grunnskole som høyeste utdanning har mye dårligere resultater når de er ferdige med ti års utdanning enn barn av høyt utdannede foreldre. I snitt går det også dårligere enn i andre OECD-land: Flere norske barn tar mindre utdanning enn sine foreldre. Færre tar mer utdanning enn foreldre.

Det er vanskelig å skille mellom rettferdig og urettferdig ulikhet. Det viktigste spørsmålet er om vi faktisk har like muligheter til å gjøre det vi ønsker. En lakmustest på dette er å vurdere den sosiale mobiliteten - altså hvor stor sannsynligheten er for at du gjør det bedre enn dine foreldre når det gjelder for eksempel inntekt og utdanning. Norge har en høy grad av sosial mobilitet. Men også her påvirkes mulighetene dine av hvordan du vokser opp.

Like muligheter er nøkkeltema i Robert Putnams siste bok «Our Kids». Her viser han hvordan økende ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen om at et bedre liv er mulig, bare man jobber hardt nok. Siden 1980-tallet har gapet mellom de mest og minst ressurssterke økt drastisk langs alle tenkelige parametere. Resultatet er at det ikke er de flinkeste hodene som vinner konkurransen, men dem som har mest ressurser: I dag har barn i USA med rike foreldre, men dårlige resultater fra videregående skole, større sjanse til å oppnå en universitetsgrad enn barn med fattige foreldre og gode skoleresultater. Det er ikke bare urettferdig for den enkelte, det er også et stort problem for samfunnet.

Putnam besøker i dag Norge i dag. Kanskje kan det inspirere til diskusjon. Hva kan vi gjøre for å sikre alle likere muligheter? I 2009 gjennomførte «Fordelingsutvalget» en bred og omfattende analyse av økonomiske forskjeller i Norge. Den viktigste konklusjonen er at tidlig innsats er nøkkelen til jevn fordeling, og til å sikre alle likere muligheter. Dette skjer i hovedsak gjennom institusjonene. Skole og barnehage er spesielt viktig. Vi bør vurdere hvordan vi kan styrke disse. Men utdanningsinstitusjonene skal i dag løse mange oppgaver. Derfor bør vi også se på hvordan andre institusjoner i samfunnet kan bidra.

Kulturlivet er en slik arena. Kulturutredningen fra 2013 pekte på at «kulturaktiviteter gir arenaer for tilhørighet og sosialt fellesskap». Folkebiblioteket står her i en særstilling.

I dag vil det alltid finnes mer kunnskap på Google enn i ei bibliotekhylle. Men bibliotekene har ikke utspilt sin rolle. Halvparten av dem som besøker biblioteket i dag låner bøker - resten bruker biblioteket på annet vis. De har blitt en læringsarena ved å tilby tilgang på og opplæring i teknologi, litteratur på flere språk og veiledning. Men enda viktigere: De fungerer som en svært viktig sosial møteplass.

Bibliotekene er gratis og tilgjengelig for veldig mange med flere filialer i de fleste kommuner. De gir et uforpliktende lavterskeltilbud uten verken religiøs eller politisk agenda - og har derfor en unik posisjon som et demokratisk tilbud. Denne posisjonen gir mulighet til bøte på det Putnam kaller samfunnets «savvy gap»: De som står lavest på den sosiale rangstigen mangler informasjon om hvilke muligheter som finnes, og hva som skal til for å utnytte dem.

«Bibliotekene handler ikke om bøker. Vi er til for mennesker», skriver biblioteksjef Kristin Danielsen i en kronikk 7. november. Viktigheten av sosiale, fysiske møteplasser tar mye plass i Putnams mest kjente bok, «Bowling Alone», der han studerer hvordan de sosiale strukturene i det amerikanske samfunnet har forvitret og hva det betyr for den sosiale kapitalen i samfunnet. Det går en tydelig linje mellom Putnams bekymringsmelding og bibliotekets muligheter. Det er ikke knapphet på informasjon i dag, men det er knapphet på felles møteplasser der alle får komme og ta del i kunnskapen.

Flere steder utøver bibliotekene det brede samfunnsoppdraget allerede. For eksempel opplever Deichmanske filial Stovner at elever i alle aldrer velter inn når skoledagen er slutt - mange fordi aktivitetsskolen er for dyr. Tradisjonelt ville kanskje bibliotekene kastet ut bråkete barn og unge som ikke kommer for å låne bøker, men de har valgt motsatt strategi. De gir barn og ungdom et tilbud. De har kurs i jenteyoga og ressurspersoner som helsesøster og prest er tilknyttet biblioteket. Gjennom prosjektet BOKTRAS og Lesefrø samarbeider biblioteker og barnehager i flere kommuner om språkstimulering av de minste. Deichmanskes debattserie «Usagt», for, av og med ungdom, er et eksempel på opplæring i kritisk refleksjon.

Bibliotekenes opplæring i og tilgang på digitalt utstyr gir IKT-ferdigheter til dem som ikke har. Bibliotekene bygger også opp under frivilligheten, som i Bergen, der man sammen med Det felles innvandrerråd i Hordaland hver uke arrangerer språkkafé. Man kan tenke seg at også andre oppgaver kan legges til bibliotekene. Eksempler på dette kan være studie- og yrkesveiledning og digital borgerservice.

Det er liten uenighet om den viktige demokratiske rollen grasrottilbud som fritidsklubber og folkebibliotekene har. Likevel har «den kulturelle grunnmuren», som Kulturutredningen kalte det, siden begynnelsen av 2000-tallet blitt nedprioritert i Norge. Folkebiblioteket er det området som har kommet dårligst ut. Antallet avdelinger i landets kommuner falt jevnt fra 1005 avdelinger i 2000 til 715 i 2013. Bibliotekene får en stadig mindre del av kulturbudsjettene. I Oslo, der ulikhet og fattigdom er størst, får bibliotekene under landsgjennomsnittet. Mens det i Oppland brukes 344 bibliotekkroner per innbygger i året, er det tilsvarende tallet for Oslo 267 kroner.

Vi blir med tiden både mer flerkulturelle og mer digitale. Når mange nye nå kommer til Norge, vil det øke utfordringen med sosiale forskjeller. Vi må gjøre vårt beste for at den norske drømmen kan bestå. Da må vi bedre utnytte de mulighetene vi har. Bibliotekene er en av dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook