Bilder av syklende afghanske menn over grensa i nord, har gjort sterkt inntrykk på nordmenns sinnelag de siste ukene og gitt regjeringen større handlingsrom i asylpolitikken. Når Erna Solberg sier at det er «beskrankninger» i norsk lov som hindrer regjeringen i å håndtere flyktningstrømmen, nikker de fleste. Beskrankninger høres ikke bra ut. De må bort. For ordens skyld legger hun til at dagens lovverk ikke er dimensjonert for en så stor ankomst. Den forståelsen er nå opplest og vedtatt.

De foreslåtte innstramningene både i loven og asylpraksis skjer i uvanlig raskt tempo. Den nye loven skal være på plass allerede neste uke. Behovet for å stanse ugrunnete asylsøkere er akutt, og raskere behandling og retur er nødvendig. Jeg tror Erna Solberg når hun sier tiltakene er ment å hegne om asylinstituttet.

Men er det riktig at lovgivningen, både norsk og internasjonal, ikke er skapt for dagens flyktningsituasjon? Er det ikke nettopp det den er? I godværstider kan det være utfordrende nok. Det viste debatten om asylbarna. Men i en ekstraordinær situasjon, som det nå stadig heter, er det ikke nettopp da lovverket skal hindre at myndighetene fristes til å bryte med grunnleggende rettsprinsipper? Eller skal loven endres ut ifra politiske vinder?