«Norge må bli Europas grønne batteri», hevdes det fra mange hold. Jeg har en annen visjon: «Norge må bli Europas grønne hjørne».

Her er det en kamp mellom to sett verdier: Skal vi ødelegge enda mer av norske naturverdier for å gi Europa en dose «grønn» energi, eller skal vi heller gi Europa en framtidsgave i form av enestående natur?

Intakt natur er allerede en knapphetsressurs i Europa. Den har stor opplevelsesverdi, bevarer artsmangfoldet, gir store turistinntekter - og har en egenverdi. Turistene strømmer til Norge for å oppleve våre spektakulære vassdrag, berømte fjordlandskap, eller fjell og skog som ennå er upåvirket av tekniske inngrep. Også for nordmenn er tilgang til ekte natur og helhetlige landskap viktig.

Norge har allerede bygget ut mer «grønn» vannkraft enn vi klarer å bruke. Overskuddet sendes til Europa og er stor butikk. Vi kan eksportere enda mer gjennom oppgraderinger av turbinene og smart sparing. I denne overflodssituasjonen er det meningsløst å ødelegge enda mer verdifull natur.

Europas energibehov er så stort at selv om vi tvang mange nye vassdrag inn i rør og kledde Norge med vindmøller, ville det monne lite for Europa. Men for Norge og Europa ville dette være et varig tap av unike naturverdier. Dessuten er solenergien på frammarsj. Den blir stadig billigere, og er lett å bruke. Ingen eier den, og den kan lastes fritt ned på taket ditt. Batteriteknologien utvikler seg også raskt, slik at solenergi kan lagres. Kanskje går vi inn i «solalderen».