Ungdommer: Vestlige ungdommer trekker til Syria. Hvorfor?  Foto: AP Photo/ NTB Scanpix
Ungdommer: Vestlige ungdommer trekker til Syria. Hvorfor? Foto: AP Photo/ NTB ScanpixVis mer

Forført av IS

Ungdommene tilbys en forførende miks av kvinner, våpen, brorskap, kjendisstatus og makt. Derfor kan ikke denne kampen vinnes med bomber.

Meninger

Amerikansk etterretning anslår at nærmere 4 000 personer fra Vesten har dratt til Syria og Irak siden 2011, med mål om å støtte opprørerne eller terroristgrupper. De aller fleste av disse er fra Europa. Unge muslimer er Daesh (ISIS) sin viktigste målgruppe. Unge menn som er villige til å dø i kamp. Som de unge mennene i Paris forrige helg.

Innlegget er opprinnelig publisert på Agenda Magasin

Søken etter identitet og tilhørighet blir ofte løftet frem som en sentral årsak til at unge, vestlige muslimer dras mot ekstremisme. Mange unge muslimer føler at de ikke blir akseptert som tyske, franske eller norsk, selv om de er født og oppvokst i disse landene. I mediebildet blir islam og muslimer ofte fremstilt i et negativt lys, og knyttet til saker som omhandler terrorisme, kriminalitet og kvinneundertrykkelse. Derfor er det bortimot uunngåelig at mange muslimer i vesten gjennomgår en slags identitetskrise i ung voksen alder. Kan jeg høre til her og samtidig være muslim?

Etter angrepene 11. september har det offentlige ordskiftet i Vesten blitt betraktelig hardere ovenfor muslimer. Muslimer i Europa forventes å ta avstand fra ugjerninger begått i islams navn i andre deler av verden. Muslimer er selv med og opprettholder en gruppetenkning om islam, når tusenvis tar til gatene for å protestere mot karikaturtegninger av Profeten, som om islamkritikk er en personlig fornærmelse mot enhver muslim. Hat og skepsis mot muslimer sauses sammen med islamkritikk, både fra muslimsk og anti-muslimsk hold.

Alt dette rabalderet har ført til at unge muslimer i økende grad har blitt opptatt av å definere sin egen muslimske identitet: Hva betyr det egentlig å være en europeisk muslim? Nå unge muslimer ikke føler tilhørighet til hverken sine foreldres hjemland eller sitt eget hjemland, søker mange mot en universell muslimsk identitet som ikke tar hensyn til etnisitet, nasjonal eller kulturell bakgrunn. Det som betyr noe er tilhørigheten til det forestilte, islamske fellesskapet — Ummaen.

De siste årene har vi sett et økende antall unge muslimer som nekter å velge mellom å være norsk eller muslim, vestlig eller muslim. De er begge deler. I de aller fleste tilfeller er tilhørighet til religionen positivt, det gir unge muslimer stolthet og trygghet, samhørighet og trøst.Noen få av disse søkende ungdommene har hatt en røff oppvekst. De har vært involvert i kriminalitet, dophandel, slitt på skolebenken og kommer gjerne fra trøblete hjem.

De har følt på diskriminering, rasisme og utenforskap. Noen er brennende opptatt av det de opplever som en enorm urettferdighet og dobbeltmoral i utenrikspolitikken til vestlige land. Historier fra irakiske fengsler, fra Guantanamo, krigen på Gaza og så krigen i Syria. Unge muslimer identifiserer seg veldig med ofrene. De føler at muslimsk blod er mindre verdt. Alt dette gjør de mer sårbare og lettere ofre for de som rekrutterer til grupper som al-Qaida, Daesh og al-Shabaab.Hamid Ali Farooq, imam i en av de største pakistanske moskeene i Oslo, beskriver de som rekrutterer på følgende måte: » — De er ingenting annet enn en gjeng med manipulatorer. De tar sårbare, svake mennesker, plukker dem ut og jobber systematisk med dem. Det er en veldig kynisk måte å utnytte mennesker på. For det er det de gjør». Farooq er en av mange imamer som har jobbet hardt for å motarbeide de som rekrutterer til Daesh. I mange av tilfellene lykkes de ikke å vinne den unges hjerte og sinn. Andre har større påvirkningskraft.

Vestlige Daesh-støttespillere er en mangfoldig gruppe. Når man følger med på aktiviteten deres på sosiale medier og deres bruk av propaganda, kan man likevel se visse likhetstrekk. De fremmer alle et felles fiendebilde mot muslimer som ikke deler deres ideologi, og Vesten. Deres materiale er en kombinasjon av voldsromantisering som trekker på referanser fra islamsk litteratur, apokalyptisk besettelse, grusomme bilder og videoer fra krigssoner, i en snodig miks med populærkulturelle fenomener. Ideen om «Kalifatet» selges som den ultimate quick fix-løsningen både for vestlig imperialisme og diktatoriske ledere i muslimske land. Dette appellerer til unge muslimer som ønsker å være en del av historien.

Det er ikke bare ideen om å forsvare islam mot «de vantro» som tiltrekker disse ungdommene. I dokumentarfilmen «Jihad — The Story of the Others», ser den norske regissøren Deeyah Khan på hvorfor britisk ungdom trekkes mot ekstremisme. Her får seerne et innblikk i hvordan seksuell frustrasjon blant unge muslimer i Vesten er en grunn til at de ønsker å knytte seg til Daesh. I dokumentaren møter vi flere tidligere ekstremister.

Alyas Karmani, en tidligere ekstremist som nå har blitt imam og ungdomsarbeider, formulerer problemstillingen slik: «Til syvende og sist handler dette om sex. Å søke til Daesh er et botemiddel mot seksuell frustrasjon.» Karmani forsetter: «Man er i Syria med våpen, som egentlig er bare en penisforlenger. Man tenker, se på meg, jeg er enmujahid nå. Jeg har makt, jeg er sexy! Jenter kommer til å legge merke til meg nå, og de vil bli min brud».

Dessverre får de rett. Det står massevis av kvinner klare til å bli deres koner. De får også tilgang til slavinner.Dette fører oss til en av de andre store utfordringene unge muslimer i Vesten sliter med i dag: Det enorme generasjonsgapet mellom de unge og deres foreldre. Mange foreldre har ikke den fjerneste anelse om hvilket liv deres tenåringer lever. Denne utfordringen strekker seg også til moskeen. Den eldre generasjonen kjenner ikke til de unges dobbeltliv, verken på nett eller ellers.

De som rekrutterer til terrororganisasjoner, derimot, de kjenner de unges behov og bekymringer svært godt. De tilbyr en forførende miks av kvinner, våpen og makt, alt innlemmet i et islamsk rammeverk. En lovnad om at de unge får muligheten til å «rense vekk» gamle synder har også stor appell. De er hellig overbevist om at hvis de blir drept, vil deres sjel komme til Jennah (paradis) før deres blod treffer bakken. Det er en vinn-vinn situasjonen.

Her trekker de som rekrutterer på eksempler fra profeten Muhammeds tid. Flere av hans følgesvenner hadde en mørk fortid, men ble helter etter å ha omfavnet troen. Denne forskrudde versjonen av islam  fokuserer intenst på krig, hevn og dominasjon, og ignorerer de tolerante og humanistiske skriftene i islam.

Når noen radikaliseres, er det ofte en eller flere spesielle hendelser i livet som vipper personen over kanten. Dette kan være hendelser som ikke virker så avgjørende for utenforstående, men som har satt spor for den det gjelder. Dette vendepunktet fører til at man får en kognitiv åpning til å fullt ut akseptere voldsbruk. Hendelsen kan være både stor eller liten, men det avgjørende er at hendelsen skaper en illusjonen om at personen stor overfor et veivalg: På dette tidspunktet virker det å slå seg sammen med Daesh som det attraktive av de valgene man har.

Enkelte dyttes i den retningen av en tøff og håpløs livssituasjon, andre dras mot væpnede grupper fordi de ønsker «karrierer» som tilbyr en type kjendisstatus, kvinner, anerkjennelse, brorskap og ikke minst adrenalinrush. De finner en mening i tilværelsen, som føles berusende. Det er også tvil i bildet, man kan gå inn og ut av en radikaliseringsprosess. De fleste som har flørtet med ekstremisme, snur før det går for langt.

Som nevnt står det kvinner klare til å gifte seg med krigerne. Rundt ti prosent av det totale antallet vestlige rekrutter, er kvinner. Flest kvinner har reist fra Tyskland, Frankrike og England. Kvinner følger i stor grad samme radikaliseringsmønster som menn. De blir motivert og tiltrukket av de samme faktorene. Det relativt høye antallet vestlige kvinner som har sluttet seg til Daesh, er et nytt fenomen, og det byr på ekstra utfordringer i anti- og avradikaliseringsarbeidet.

Ikke alle Daesh-tilhengerne i Vesten velger å reise til Syria eller Irak. Det er også et betydelig antall som velger å bli værende, hvor de jobber med å rekruttere flere støttespillere og aktivt spre ideologien. Disse er svært aktive på sosiale medier. Etter SA, Syria og Irak, er det i USA vi finner flest Twitter-kontoer som åpent støtter ISIS.

Denne kunnskapen vi har om Daesh og deres tilhengere, viser at denne kampen ikke kan vinnes med bomber. Vi må ta opp den ideologiske kampen, og det på en måte som faktisk når frem. Vi må satse på genuine grasrotinitiativ, ikke repeterende, masseutsendte ovenfra-og-ned budskap fra aktører som selv har begått overgrep. Vi kan ikke konkurrere med Daesh sin personlige og intime tilnærming til enkeltpersoner, men vi kan sørge for at enkeltpersoner ikke lar seg forføre så lett.

Det er det først og fremst andre unge mennesker som kan klare, med en empatisk og positiv tilnærming. Som kan formidle et fredelig og inkluderende narrativ, som tilbyr tilhørighet og identitet og ikke minst muligheten til å være en helt i sitt eget liv. Som en tidligere Daesh-imam forklarte antropolog Scott Atran: «Ungdommen som kom til oss ønsket ikke å bli belært som vettløse barn, de var for det meste både forståelsesfulle og medfølende, men fullstendig misledet».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook