Et bemerkelsesverdig trekk i nyere språkutvikling er den framgang den såkalte garpegenitiven (sin-omskrivningen for genitiv) har hatt på Østlandet: «Det er Guri sin sykkel.» (I stedet for «Guris sykkel» eller «sykkelen til Guri».)

Tidligere var denne konstruksjonen en vest- og nordnorsk talespråklig spesialitet, men nå gjør den seg gjeldende også her østpå, iblant også  i skriftspråket. I Aftenposten leser jeg om «John Arne Riise sitt uheldige selvmål» — og enda mer påfallende (fordi hovedordet er underforstått): «Hun har en pers som er bedre enn Marcussen sin.» (I en NTB-notis.)

For de fleste som har innforlivet den skriftspråklige tradisjon i sin språkfølelse, er slik uttrykksmåte avstikkende i seriøs stil. Uttrykksmåten virker barnslig. Når journalist Christine Engh i en politisk reportasje i Aftenposten skriver om «Erna Solberg sitt budskap», svarer det saktens til hennes talemål, men Engh begår en lettsindighet overfor det stilistiske reglement.

At en dreven politisk journalist som Halvor Hegtun tyr til garpegenitiven, er uventet: «Det er valgloven sin skyld.»