Den 16. april gikk Jonas Gahr Støre opp på talerstolen i Folkets Hus. Som partiets nye leder skulle han holde sin første åpningstale på landsmøtet. I denne talen skulle han gi den første antydningen om hvilken kurs Arbeiderpartiet, landets største parti skulle ta under hans ledelse. Ute på Youngstorget skinte sola, meningsmålingene hadde jevnt og trutt ligget på over førti prosent etter at han tok over. Inne dundret applausen med en intensitet som vitnet om begeistring, sjokk og vantro fra tilhørerne.

- Norge bør åpne for å ta imot til sammen 10000 syriske flyktninger. 5000 i år og 5000 neste år, sa Støre. Tallet var så høyt at man nesten kunne bli svimmel. AUF skrek av glede. Den eldre garde klappet litt mer avmålt: De hørte allerede lyden fra raset på meningsmålingene.

Vanligvis er åtte måneder kort tid. Det er litt kortere enn det tar å få et barn. Litt lenger enn man bør vente mellom hvert besøk hos frisøren. I år har åtte måneder vært nok til at nasjonen har rukket å kjenne på større emosjonelle svingninger enn den mest hormonelle tenåring. Umiddelbart etter vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte begynte skeptikerne å ta fram kalkulatorene sine. Selv de mest nøkterne økonomiske anslagene gjorde det klart at dette ville bli dyrt. Omtrent som et halvt operabygg, eller to tredjedeler av det nye biblioteket i Bjørvika. Så kom det enda et fall i oljeprisen. Og i Oslo begynte køene av flyktninger å snirkle seg rundt kvartalet foran Politiets utlendingsenhet.