Etter altfor mange år i uvisse fikk vi endelig sist uke en forskningsrapport om partnervold. Det var på høy tid at vi fikk kunnskap om et alvorlig samfunnsproblem. Bakgrunnen for rapportens tilblivelse er imidlertid en tragisk affære.
Vi er nødt til å snakke om hvordan det kom til å bli slik at rapporten tok så mange år, og at rapporten fikk den forfatteren den fikk, og ikke fikk. For bak ligger et rappet forskningsprosjekt og hindring av fri forskning fra en offentlig etat.
Det burde medier, forskere og politiske myndigheter, ta inn i vurderingen når de vurderer å bruke rapporten.
Den nåværende forfatteren, forsker Solveig Karin Bø Vatnar, var nemlig ikke alltid tiltenkt rollen som forfatter av den nå publiserte rapporten om risiko- og sårbarhetsfaktorer for partnerdrap i perioden 1990—2012.
Da rapporten ble lagt fram ble det ikke nevnt et ord om kontroversene som har ført oss dit vi er i dag. Det ble ikke nevnt at rapporten egentlig skulle vært skrevet av Vibeke Ottesen. At det var hennes prosjekt og hennes idé. Faktisk var ikke hennes navn nevnt med et eneste ord.
I rapportens forord har det isteden kommet inn et tilfelle av kreativ historiefortelling. Der står det korrekt at Oslo universitetssykehus (OUS), Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, i «henhold til brev fra POD [Politidirektoratet] av 26. januar 2009 [ble] anmodet om igangsettelse av to forskningsprosjekter om partnerdrap.»
Det som derimot ikke stemmer, er det som står i neste setning: «Denne rapporten omhandler det ene av disse prosjektene, "Partnerdrap i Norge 1990—2012. En mixed-methods studie av risikofaktorer for partnerdrap".»
For i brevet Vatnar henviser til var dette prosjektet aldri nevnt. Det var derimot et svært liknende prosjekt: En kvantitativ kartlegging av risikofaktorer og rettslige utfall ved partnerdrap i Norge for perioden 1980—2009. Prosjektleder var Vibeke Ottesen, noe alle kan lese på side 17 i NOU 2010: 3 Drap i Norge i perioden 2004 — 2009.
Så hvordan kommer Vatnar inn? Jo, hun var ansvarlig for det andre prosjektet OUS fikk tilslag på fra Politidirektoratet, en kvalitativ analyse av mellom åtte og 12 utvalgte parnerdrapssaker i perioden 2003—2009.
Hennes prosjekt fikk imidlertid problemer allerede i startfasen. Da Vatnar i 2009 søkte Regional Etisk Forskningskomité (REK) om å få lov til gjennomføre en «kvalitativ analyse» på et utvalg av mellom åtte og 12 «partnerdrap begått 2003-2009» fikk hun avslag.
Og da hun klaget avgjørelsen inn for De nasjonale forskningsetiske komiteer (NEM), var dommen, som kom i 2011, krystallklar. De forkastet klagen fordi «prosjektsøknaden i nåværende form holder for svakt vitenskapelig nivå til at vilkåret om tilstrekkelig stor samfunnsnytte er oppfylt.» (min utheving).
Som Vatnar skriver på side 36 i den foreliggende rapporten måtte «undersøkelsens vitenskapelige kvalitet styrkes, noe som medførte endring av design fra en kvalitativ studie til en mer omfattende mixed methods studie.»
I praksis betyr det at prosjektet Vatnar skulle gjennomføre er blitt kraftig barbert. Prosjektet var tiltenkt å være «et kvalitativt forskningsprosjekt der data er tenkt innhentet fra Lovdata, pressekilder, straffesaksdokumenter (inkludert de rettspsykiatriske erklæringene) og intervjuer med etterlatte», kan vi lese i NEMs avgjørelse.
I den endelige rapporten står vi igjen med «intervjuer med etterlatte.»
Men dette kunne aldri utgjort noen rapport som Politidirektoratet, på vegne av Justisdepartementet, ville være villig til å betale for.
Da var det hendig at den opprinnelige prosjektlederen, Vibeke Ottesen, også fikk trøbbel med de forskningsetiske komiteene, om enn ikke på grunn av manglende vitenskapelig kvalitet. Ottesen var fra 2008 til 2010 kollega, og en periode underordnet, Solveig Vatnar på OUS, mens hun jobbet med sitt doktorgradsprosjekt. Hun skulle studere risikofaktorer knyttet partnerdrap fra 1990—2009 ved hjelp av kvantitativ analyse.
Nesten eksakt det samme som brorparten av Vatnars rapport nå utgjør, bare at tidsrammen er forlenget til 2012.
Ottesens trøbbel med de etiske komiteene i 2008—2009 dreide seg om bruken av «rettspsykiatriske vurderinger av de drapsdømte» uten deres samtykke. Både REK og NEM mente samfunnsnytten ved prosjektet ikke kunne rettferdiggjøre hensynet til de drapsdømtes rett til å vite om, og avgjøre om de ville være med i, en forskningsstudie.
Ottesen endret derfor på studien for å tilpasse den til REK og NEMs avgjørelse. Men også det nye prosjektet ble stoppet. Nå av Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus. Som med NEM og REK før dem konkluderer Personvernombudet med at «[s]amfunnsnytten til studien anses ikke å oppveie for den personvernulempe studien medfører for den enkelte.»
Men her ble det gjort flere dårlig begrunnede vurderinger av ombudet. I avslaget fra ombudet trekkes det stadig på vurderingene i REK og NEM. Men verken REK eller NEM var enig i at det prosjektet Personvernombudet sa nei til, var problematisk. Snarere tvert imot.
Ottesen hadde droppet å bruke rettspsykiatriske erklæringer uten samtykke fra de domfelte. De gjenværende datakildene hadde de etiske komiteene ingen problemer med. På side tre og fire i NEMs avslag fra oktober 2009 kan vi lese: «REK har ingen innvendinger mot bruken av [rettskraftige dommer og KRIPOS' arkiv over drap/selvdrap]. Det har heller ikke NEM.» Også Riksadvokaten hadde gitt sin tilslutning til prosjektet.
Det kunne trolig vært oppklart av en uavhengig instans. Men det fikk Ottesen aldri mulighet til. Selv om hun «på det aller sterkeste [ønsket] å be Datatilsynet om en ny vurdering», slik hun skriver i et brev til Politidirektoratet, datert 9. juni 2010, ble hun nektet dette av ledelsen ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst.
Hvem satt i ledelsen? Seksjonsleder Ingar Tufte og den nylig utgitte rapportens forfatter, Solveig Karin Bø Vatnar, som på tidspunktet var konstituert forskningsleder.
Etter det gikk det slag i slag. Kort tid etter ble Politidirektoratet informert i brevs form om at «doktorgradsprosjektet til V. Ottesen lar seg dessverre ikke gjennomføre, da prosjektet ikke ble godkjent av Regional Etisk Forskningskomité (REK), De nasjonale forskningsetiske komiteer (NEM) og Personvernombudet». Brevet var signert av Tufte og Vatnar.
I samme brev opplyses det om at Vatnars prosjekt videreføres som avtalt. Kort tid etter forlater Ottesen Kompetansesenteret.
Fem år seinere har Vatnar endt med å gjennomføre Ottesens prosjekt, nærmest til punkt og prikke.
I klartekst: Vatnar har gjennomført studien Ottesen ikke fikk lov til å gjennomføre av Personvernombudet ved OUS, med det samme ombudets velsignelse. Beslutningen om at Ottesen ikke fikk klage til Datatilsynet, ble tatt av en ledelse Vatnar var del i.
Hvordan kunne det gå til?
Her kommer de politiske myndigheter inn. Det er uklart hvor aktiv de ulike nivåene har vært. Men det som er sikkert er at Politidirektoratet, Justisdepartementet og politisk ledelse, ved daværende statsråd Knut Storbergets statssekretær Astri Aas Hansen, begge fra Arbeiderpartiet, var informert i brevs form om at Ottesen ikke frivillig hadde gitt opp prosjektet.
Vatnar fikk likevel ta over Ottesens prosjekt uten noen anbudsrunde ble utført eller Ottesen ble spurt om hun kunne ta prosjektansvar utenfor Kompetansesenteret.
Gode ideer kan oppstå flere ganger. Men i denne saken har vi et klassisk tilfelle av at en forsker rapper en annens prosjekt. Det som gjør det verre er at politiske myndigheter med viten og vilje fasiliterer det. Og verre skal det bli.
For myndighetene lot ikke bare en annen forsker ta over Ottesens prosjekt. De har også trenert Ottesens eget prosjekt, som hun var nødt til å starte på nytt med, etter at hun ble tilknyttet Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis, et Senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo i mai 2012.
Herfra har Ottesen forsøkt å gjennomføre studien som planlagt. Hun har laget ny prosjektbeskrivelse og fått denne godkjent av alle instanser, inkludert Datatilsynet. Men datagrunnlaget Ottesen trenger, har Politidirektoratet nektet å gi henne tilgang til.
Første gang Ottesen ba om innsyn var i august 2013. Hun har fått avslag to ganger og er nå inne i sin tredje «forespørsel om bistand fra Kripos, PDMT og aktuelle politidistrikt». Politidirektoratet har til gode å gi henne informasjonen hun trenger. Forklaringen har vært manglende ressurser.
Men dette er en sjokkerende påstand all den tid direktoratet allerede har skaffet Vatnar det samme datagrunnlaget. Her er det bare å underskrive konklusjonen til Shazia Sarwar i VG 12. mars i år: «Direktoratets begrunnelse for avslag står ikke til troende ... Årsaken er at POD har valgt å prioritere sin egenbestilte partnerdrapsforskning.»
Bare Vatnar og Justisdepartementet vet i hvilken grad departementet har brukt muligheten de har til å komme med «eventuelle merknader» til rapporten, slik de har krav på etter tilsagnsbrevet. Det er imidlertid klart at myndighetene har hindret Ottesens uavhengige forskning, mens deres eget bestillingsverk har fått pågå.
Medier, andre forskere og ulike myndigheter, bør tenke seg grundig om før de bruker rapporten vi nå er blitt forelagt, inntil vi venter på at myndighetene rydder opp i det som må karakteriseres for å være en høyst etisk problematisk prosess, fra ende til annen.
Oppdatert 11.58: Både Solveig Vatnar og forskningsleder ved Klinikk psykisk helse og avhengighet, Oslo universitetssykehus, Ingrid Melle, er tilbudt muligheten til å kommentere de konkrete påstnadene som framsettes, men avviser at det er er gjort noe galt. Melle skriver i en epost at Vatnars «forskning er gjennomført etter gjeldende regelverk for forskning og godkjent av Regional etisk komite og Personvernombudet». De mener påstandene er tilbakevist tidligere, og begrunner det i dette innlegget, «Feil om partnerdrap».
