DEBATT

Jeg føler også

Sophie Elise Isachsen svarer på kritikken.

REAGERER KRAFTIG: Bloggeren Sophie Elise Isachsen svarer på kritikken. Foto: Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
REAGERER KRAFTIG: Bloggeren Sophie Elise Isachsen svarer på kritikken. Foto: Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg tror folk glemmer at jeg er et menneske som puster, som føler og ser. Ikke minst et menneske som uheldigvis noen ganger kommer over kommentarfelt på internett. Det er en grunn til at jeg har sperret mitt eget. De såkalte «vennene» jeg har, som sender meg lenker til saker der det er skrevet dritt om meg ... Hvorfor?

Vi leser ofte i avisene om at mobbing ikke er OK. Det er grusomt, en uting, de voksne må gå foran som et eksempel. Mobbing er en stor synd, det skal ikke skje, det får ikke skje. For ja, hvem kan vel mobbe noen?

Vel, jeg havner innenfor den kategorien det er OK å mobbe. Fordi jeg har silikon, eller «vridd kroppen min ut av naturlige proposjoner», eller fordi jeg tjener penger på en blogg. Da er det okey å være så grusomt slem at det ødelegger min kveld og min dag. Det er fælt og grusomt urettferdig, at fordi jeg er «så falsk i utseendet» eller fordi jeg tjener penger, så er det rettferdig at jeg kveld etter kveld må legge meg og gråte. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Les også: Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise Isachsen?

Jeg får «ansvaret» for at så mange som 40 prosent av unge jenter og gutter har sagt at de har hatt tanker om å skade seg selv. Som om folk tror jeg ikke vet at man sliter. Hvem står da ansvarlige for alle mine år med selvskading? Hvem er det sin feil? Er det også min? Er mine depresjoner og psykiske problemer som jeg tidligere slet med, også min feil? Og alle andre som sliter, det er også min feil? Jeg føler ikke man skal peke fingre om noe såpass alvorlig. Men om vi først må, så peker jeg en finger på deg, journalisten. Du står nå ansvarlig for en kjip kveld for meg, og en synkende selvfølelse som jeg endelig hadde klart å bygge opp. 

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer