I forkant av Paris-toppmøtet arbeidet både politiske ledere og FN-topper hardt for å senke forventningene til hva møtet skulle levere. Det virket. Avtalen som ble vedtatt på overtid lørdag kveld, er i hovedsak i tråd med de lave forventningene. Men siden de fleste forventet så lite, var det likevel mulig å bli positivt overrasket over ambisjonene og detaljnivået i deler av avtaleteksten.

Både de som hyller Paris-toppmøtet som et historisk gjennombrudd og de som kritiserer det for å svikte klimakampen kan finne elementer som støtter deres syn. Avtalen inneholder ambisiøse mål på lang sikt, men få tiltak på kort sikt. Den stiller krav om at alle land skal levere jevnlige utslippsmål, men inneholder ingen bindende regler for at målene må være gode nok eller at de faktisk må følges opp.

Det viktigste med Paris-avtalen er imidlertid ikke detaljene i regelverket, men at det i det hele tatt ble vedtatt en avtale. Med alle sine svakheter er nemlig avtalen krystallklar på ett punkt: Fra nå av er det hvert enkelt lands innsats som vil avgjøre om vi unngår farlige klimaendringer.