KOMMENTARER

«Hvor kommer du fra?» er ikke et fordomsfullt spørsmål.

Ingen er bare én ting.

INGEN ER BARE EN TING: Både det gamle hjemlandet, det nye hjemlandet, bydelen og fotballaget er en del av den du er. Alt som har bygget opp identiteten gir unike perspektiver og erfaringer, og må gå an å snakke om. Illustrasjonsfoto: Alexander Vestrum / NTB
INGEN ER BARE EN TING: Både det gamle hjemlandet, det nye hjemlandet, bydelen og fotballaget er en del av den du er. Alt som har bygget opp identiteten gir unike perspektiver og erfaringer, og må gå an å snakke om. Illustrasjonsfoto: Alexander Vestrum / NTB Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Da jeg hoppet ut av taxien i beinkulda på Stortorvet, visste jeg en god del mer om Eritrea og landets elegante hovedstad Asmara, med sin italienske mellomkrigsarkitektur, enn bare et kvarter tidligere. Det lille foredraget fra sjåføren hadde jeg ikke fått hvis jeg ikke hadde stilt spørsmålet: «Hvor kommer du fra?»

I VG denne uken trakk kommentator Hanne Skartveit frem spørsmålet «Hvor kommer du fra, egentlig?» som noe splittende, noe som gjorde at barn fra de er små opplever at det er et «oss» og «dem», og at de plasseres bums i sistnevnte kategori. Men «Hvor kommer du fra» er i utgangspunktet et helt vanlig spørsmål. Det kan være provinsielt mistenksomt eller kosmopolitisk nysgjerrig. Det er ingen grunn til å unngå det som sådan.

Mange med innvandrerbakgrunnen har opplever å bli spurt om sitt «egentlige» jeg, som en antydning om at den «andre» identiteten er deres sanne jeg - enten de er i familiens opprinnelsesland eller i Norge. Det er klart det er frustrerende. Integrering er en spesiell utfordring i et land som har vært så homogent som Norge, som hegner så hengivent om sine tradisjoner og sine fortellinger om seg selv. På sitt program på CNN snakket programleder Fareed Zakaria nylig om sine samtaler med et marokkansk brødrepar, der en hadde havnet i USA og en i Norge. Den ene følte seg allerede som amerikaner, mens den andre fryktet at han aldri ville bli akseptert som norsk.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer