KAMPARENA:  Luciafeiring på skoler og i barnehager er ikke lenger uskyldig moro.
Foto: Mikael Andersson / Mira / Samfoto / NTB Scanpix
KAMPARENA: Luciafeiring på skoler og i barnehager er ikke lenger uskyldig moro. Foto: Mikael Andersson / Mira / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Toleransetyranniet

Skolegudstjenestene, gang rundt juletreet og St. Lucia er blitt markører for norsk identitet. Gjør deg klar for religion som politisk front.

Kommentar

Mens den kristne påsken er en beretning om blod, nagler og korsfestelse, er jula dens rake motsetning. Det er Jesusbarnet i krybba, Marias jomfrufødsel, dyrene i fødselsstallen, de hellige tre kongene og deres ledestjerne på himmelen. Men selvsagt også - og stadig mer dominerende - en materiell fest med gaver, mat og luksus. Historisk er jula en mosaikk av tradisjoner og tro med ulikt opphav: den romerske lysfesten, hedensk fruktbarhetskultus, norrønt vintersolverv, bibelske beretninger og kirkelige ritualer og tradisjoner. I Norge er den kristne jula blitt feiret siden kong Håkon den Gode på 900-tallet bestemte at 25. desember er datoen for Jesu fødsel.

I takt med den pågående sekulariseringen av det norske samfunnet, er julas religiøse innhold blitt stadig mer utvannet. De aktivt troende utgjør om lag en tredel av befolkningen, ifølge ulike meningsmålinger. Men også de som bare bruker kirken som serviceleverandør i livets store begivenheter, og de som ikke tror, feirer jul. Av hensyn til barna, til tradisjonen, familien og kanskje seg selv. Jula er blitt en stor bløt dyne med plass til de fleste. Men kanskje ikke lenger. For nå reiser folk seg til kamp for jula som uttrykk for norsk identitet, for et sted der vi kan trekke grensen mellom de fremmede og oss selv. Kamparena er skolen.

Det handler om skolenes julegudstjenester, gang rundt juletreet og feiringen av St. Lucia. I Norge har skolen en kvasikristen formålsparagraf som bestemmer at opplæringen skal bygge på «grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon». Samtidig skal skolen vise respekt for elevenes og foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisninger, og selve undervisningen skal ikke være forkynnende.

Denne hybridmodellen skaper problemer under religiøse høytider, ikke minst i jula. Alle som står utenfor Den norske kirke har rett til å reserve seg mot å delta i religiøse arrangementer. Denne selvfølgelige retten, setter likevel sinnene i brann hos enkelte. Stridstemaet er hvor aktiv reservasjonsretten skal være, hvor den skal praktiseres (er gang rundt juletreet en religiøs handling?) og må kristne selv si fra at de skal være med på gudstjeneste?

Domprost i Tønsberg, David Gjerp, har konstruert et nytt ord for å karakterisere denne utviklingen. I en artikkel i Tønsbergs Blad karakteriserer han debatten rundt skolegudstjenestene som «nøytralitetstyranni». For domprosten er elevenes deltakelse i julegudstjenesten et spørsmål om å la «den oppvoksende generasjon tilegne seg helt nødvendig kulturell kompetanse i et land med tusenårig kristen tradisjon». Han viser til KrFs skolepolitiske talsmann Anders Tyvand som mener vi er blitt så redde for ikke å være nøytrale nok at det er parodisk: «... jeg mener det er mye misforstått toleranse i samfunnet».

I Adresseavisen går politisk kommentator Siri Wahl-Olsen til et offensivt forsvar for juletregang og gudstjenester, og konkluderer: «Den nasjon som ikke tør stå på sitt eget kulturelle grunnlag, står i fare for å tape i møtet med det fremmede». Samtidig pågår en rå og truende debatt i sosiale medier som de ovennevnte ikke skal ha noe ansvar for, men som viser hva som også rører seg når vi bruker jula til å trekke opp grenser mellom dem og oss.

All denne kristne patos bygger på noe som ikke er mer enn en storm i en kopp med gløgg. Avviklingen av julemarkeringene i norske skoler er ikke noe problem av betydning. Human-Etisk Forbund aksepterer både juletregang, julesanger og St. Lucia. De muslimske menighetene har aldri lagt seg bort i spørsmålet. På skoler med stort flertall av innvandrere markeres også jula uten konflikter av betydning. Nisselua er trygg, akkurat som «Musevisa» og «Deilig er jorden».

Derimot viser saken en annen utrygghet: Vår manglende tro på styrken i det norske samfunnets verdier og institusjoner. Noen heiser flagget, skjelvende, hver gang de ser skyggen av en mulig trussel. De nekter dessuten å innrømme, og akseptere, at Norge i dag er et flerkulturelt samfunn med ulike religioner. De har problemer med å godta at majoriteten må gi plass til religiøse minoriteter. Noen vil kalle det alminnelig folkeskikk. I et slikt fellesskap er ikke respekt for andres tro - eller fravær av tro - noe toleransetyranni. Det er en del av friheten og menneskerettighetene. Og for øvrig blir det jul i år også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook