«Jeg vil ikke lage et prinsipp av min dårligste oppførsel, og stå for den.» Det var en av forklaringene Klassekampens Mímir Kristjánsson ga da Journalisten spurte ham og en hel rekke andre journalister om hvorfor de ikke skrev mer om narkotikapolitkk.

Det er en utrolig påstand. En skulle tro at nyhetssjefen i «venstresidas dagsavis» forsto at narkotikapolitikken handler om de enorme skadevirkningene, som i stor grad faller på de aller svakeste, og ikke ham selv.

250 er et tall som begynner å feste seg i sinnene våre. Det er omtrent antallet som årlig dør av narkotikautløste dødsfall. En stor del av disse dør av overdoser, som ville vært unngått med en mer human narkotikapolitikk.

Siden Sveits innførte heroin på resept i 1994, har ingen dødd av overdose mens de var i programmet. Likevel vil ikke helseminister Bent Høie innføre en liknende ordning i Norge. Han vil heller ikke tillate heroinister å røyke heroinen i sprøyterommene, selv om han er fullstendig klar over at det er farligere å injisere enn å røyke.

Burde ikke det være noe å bry seg om, Kristjánsson? Og ikke bare bry seg. Bør vi ikke skrike ut i fortvilelse over at vi fører en politikk som med viten og vilje dreper hundrevis av våre mest sårbare hvert år?