FRILANSLIVET: Mette ansatte er bare et styrevedtak unna å bli ufrivillige skiløpere på en vanlig onsdag formiddag. Illustrasjon: Flu Hartberg
FRILANSLIVET: Mette ansatte er bare et styrevedtak unna å bli ufrivillige skiløpere på en vanlig onsdag formiddag. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Det høres bedre ut å være adm.dir i eget firma enn å være «uten fast inntekt mellom oppdrag»

Den lykkelige løsarbeider.

Meninger

Det finnes en sterk forestilling om den lykkelige løsarbeideren: Den kreative, innovative frilanseren med fleksibel arbeidstid, høy lønn og god smak. Dette bildet er særlig irriterende hver gang det er nykjørte skiløyper og solskinn. Da dukker de opp, rødkinnede og irriterende, på Facebook-feeden min og forteller om hvor fint det har vært både her og der i Nordmarka, i all denne herligheten.

Det første bildet jeg husker av den dynamiske frilanseren med kvass dress og latterlig dyre briller er fra dot com-bransjens begynnelse. Det var de unge og kjappe, de som forsto IT-bransjen først, som tilsynelatende valgte å være løsarbeidere i stedet for fast ansatte. I samforståelse med ledelsen, som ikke ønsket faste ansettelser, fikk de i stedet kompensert i form av absurd høy lønn, hjemmekontor og utsikter til å shoppe mellom lukrative oppdrag.

Den neste store gruppen som dukket opp i offentligheten var representanter fra såkalt «kreative» yrker, reklamefolk, skribenter og designere. «Forskjellen på dagens arbeidsliv og gårsdagens, er at dagens arbeidstaker er sin egen merkevare. Det gjelder å brande seg selv», sa en foredragsholder jeg intervjuet på denne tiden. Hun var forresten også «sin egen sjef», som er samlebetegnelsen for gründere, enmannsforetak, frilansere, løsarbeidere, Über-sjåfører og andre som holder julebord for seg selv.

I «Fire myter om frilansklassen» plukker amerikanske Sarah Grey fra hverandre forestillingen om frilanserens frie vilje og det frie arbeidslivet som en arena hvor folk kan bevege seg opp og ned i takt med egen arbeidsinnsats: Artikkelen hennes starter med at hun får en underlig telefon fra et internasjonalt advokatkontor i Philadelphia. «Hei der», sier kvinnen på telefonen. «Vi jobber med å organisere en grasrotbevegelse for å hjelpe frilansere». «Du skjønner det», fortsatte damen, «det er et stort problem for arbeidsgivere at de så lett kan bli saksøkt av frilansere som krever faste ansettelser.» Denne «sårbarheten», kunne damen fortelle, får arbeidstakere til å kvie seg for å bruke frilansere. Derfor vil advokatkontoret gjerne organisere løsarbeidere som vil slåss for at arbeidsgivere skal slippe det plagsomme lovverket. «Grasrotbevegelsen» viste seg å være initiert av en tidligere senator. Og av Google og Microsoft.

De fleste frilansere har langt mer til felles med arbeideren enn med entrepenører og grundere. Det blir tydelig når man ser på yrkene hvor løsarbeidersamfunnet er det normale. Det er i handels- og servicenæringen, innen hotell- og restaurant og, ikke minst, i bygg- og anlegg. Der er det få som innbiller seg at de er administrerende direktør i sitt eget liv.

Fram til nå har flertallet av oss kunnet leve i lykkelig uvitenhet om utviklingen innen slike fysisk krevende, men dårlig betalte jobber. Vi lever fortsatt i troen på at yrker som fortsatt har høyere status - det være seg innen akademia, journalistikk eller kontorjobber - vil være like trygge som før. Selv om antallet konsulenter, frilansere, tilkallingsvikarer og midlertidige stiger langt raskere enn de som blir ansatt i faste stillinger.

Kanskje er det fordi journalister i andre aviser har mer enn nok med å forhandle fram sluttpakker i egne, pressede mediehus at raseriet ikke er større over omveltningene i mediehuset Egmont Publishing. Eller kanskje er det i stille resignasjon over at dette er veien det går, det gjelder bare å holde igjen lengst mulig. I fjor ble halvparten av journalistene i Egmont sagt opp. Den andre halvparten ble organisert i en «reporterpool» som konkurrerer med frilansere på å levere «prisgunstige» artikler. I Danmark har Egmont allerede kvittet seg med samtlige fast ansatte journalister. Det vil ikke overraske noen om de gjør det samme her.

I et arbeidsmarked hvor stadig flere blir løsarbeidere er det helt sikkert noen som vil skumme fløten og tjene langt bedre enn i en alminnelig jobb. I hvert fall så lenge de er unge eller barnløse nok til å kunne jobbe «fleksibelt», gjerne i rykk og napp, og uten forstyrrende fridager innimellom. Noen vil helt sikkert gå fra det ene morsomme oppdraget etter det andre. Men det vil være langt færre enn man tror. I et arbeidsliv av denne typen er det opp til deg selv å skape din egen lykke, eller ulykke. Da blir man fort alene, og du kommer til å gjøre ditt beste for at omverdenen skal tro du er lykkelig som løsarbeider.

Hvis Egmont lykkes med å legge om mediehuset sitt til den skisserte modellen, er det bare et tidsspørsmål før den samme modellen blir eksportert til andre mediekonsern. Alle som har hatt budsjettansvar vet at det er billigere med sultne løsarbeidere enn mette ansatte. Og mette ansatte er bare et styrevedtak unna å bli ufrivillige skiløpere på en vanlig onsdag formiddag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook