Mens store deler av Norge strikker, krangler noen mindre deler av Norge om hva det vil si å strikke. Det begynte med Espen Søbyes anmeldelse av fem strikkebøker i Morgenbladet. Søbye leste mobiliseringen av strikkebøker som et fremstøt i kampen om kvinneidealet, som en bevegelse i retning av det reaksjonære, hjemlige og pyntede. For ham er det en hyklersk motsetning mellom fyndordene om kreativitet og tilbudet av oppskrifter, mellom det kommersielle og det selverklært autentiske.

Det er en pussig kritikk, som da også igjen har blitt kritisert. Alle typer hobbyer og håndverk er avhengig av oppskrifter. Noe av poenget er å lære seg teknikker og mønstre, for så å blande inn sin egen smak og lyst. Den som var pompøst anlagt, kunne være fristet til å si at livet er et amalgam av oppskrift og fantasi, av forventning og improvisasjon.

Men det er for strikkerne dette fremstilles som en blind flekk, som bygger opp under det bakstreverske og nesten underdanige ved å strikke. Det er vanskelig å se for seg at slik kritikk ville vært rettet mot noe som ikke så til de grader forbindes med kvinner.