DEBATT

Det feministiske navnestrevet

Hvor mange navn er nok?

Foto: Ben Welsh / Corbis / NTB Scanpix
Foto: Ben Welsh / Corbis / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

De gamle nordmenn i landets storhetstid fulgte en navneskikk som stod seg like til vår tid. De nøyde seg med ett navn, og så hektet de på et patronymikon, som gav beskjed om hvem som var faren: Olav Haraldsson, for eksempel. Altså slik islendingene gjennomgående praktiserer ordningen den  dag i dag; Olav er  Haralds sønn, og han heter Olav.

Hele dette systemet er for lengst rasert. Kronprinsen i kongeriket Norge sleper således på dobbeltnavnet Haakon Magnus (av en eller annen grunn med aa for å). Resten av kongehuset, nyreligiøs seksjon, bringer det ene etter det annet av barn til verden, men blåser nasjonal navneskikk en lang marsj.  

1900-tallskongene Haakon, Olav og Harald derimot, de holdt seg til nasjonal tradisjon, nøyde seg med ett navn og gav således navneinspirasjon i nær sagt alle kretser — i skarp kontrast til praksis i kongehusene og adelsslektene ute i Europa, der det pøses det på med fornavn i lange baner. Carl Gustaf i Sverige, for eksempel, han har en bråte navn i tillegg til det dobbeltnavn som brukes i alminnelig omtale.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer