FORHASTET FORLIK:  Regjeringspartiene, KrF og Venstre er blitt enige med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om et asylforlik.
Fra v. Trine Skei Grande (V), Jonas Gahr Støre (Ap), Marit Arnstad (Sp), Trond Helleland (H), Harald Tom Nesvik (Frp) og Knut Arild Hareide (Krf).
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
FORHASTET FORLIK: Regjeringspartiene, KrF og Venstre er blitt enige med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om et asylforlik. Fra v. Trine Skei Grande (V), Jonas Gahr Støre (Ap), Marit Arnstad (Sp), Trond Helleland (H), Harald Tom Nesvik (Frp) og Knut Arild Hareide (Krf). Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Politisk fimbulvinter

Stortinget ga regjeringen enorm tillit i asylforliket, en tillit som er strukket lenger enn langt. Her kan vi virkelig snakke om naivitet og feilplassert godhet.

Kommentar

Selv etter drøye to måneder sier asyleksperter at de ikke har den fulle oversikt over konsekvensene av Stortingets asylforlik 19. november i fjor. Forliket i seg selv er kortfattet og enkelt formulert. Der ligger noe av problemet. Hastevedtaket, som ble behandlet på rekordtid uten høringsrunder, innebærer endringer det var vanskelig å se rekkevidden av før de ble testet i praksis.

Nå ser vi noen av konsekvensene. De er ikke pene, men det var det vel heller ingen som ventet. Spørsmålet er om de er riktige og om Stortinget kan leve med at regjeringen etter mange autoritative instansers mening opptrer i strid med folkeretten.

Innstramning var det altoverskyggende målet den høsten, i en tid hvor flyktningstrømmen i nord fortsatt var stor. Forliket ble dermed i store deler av pressen nesten ukritisk omtalt med det i mente. Her var det behov for innstramninger, og det hadde Stortinget endelig levert etter at det hadde blitt etterlyst i ukevis, ikke minst fra det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet. Opposisjonspartiene som var med på forliket, sa riktignok at forutsetningen var at Norge overholdt sine forpliktelser når det gjaldt flyktningkonvensjonen, barnekonvensjonen og menneskerettigheter. Venstre stemte dessuten klokelig mot å gi justisdepartementet instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsnemnda (UNE). Det er ikke vingling å minne om disse grunnleggende forutsetningene, eller uttrykk for at man ikke lenger støtter innstramninger og retur av grunnløse asylsøkere.

Men det hjelper lite at man har de beste intensjoner om å overholde folkeretten, når avtalen i praksis innbyr til å bryte den.

Resultatet av hastebehandlingen var at Stortinget ga regjeringen enorm tillit i håndteringen av asylpolitikken, en tillit som er strukket lenger enn langt. Her kan vi virkelig snakke om naivitet og feilplassert godhet. Den eneste sikkerhetsventilen Stortinget sørget for var at lovendringene skulle evalueres etter to år.

Bare etter to måneder får avtalen stryk, utløst av masseutsendinger til Russland i 30 minusgrader. Det påpekes syrlig at man selv nede i Oslo måtte vite at det er kaldt i nord midtvinters. Men protestene handler til syvende og sist ikke om frostskader, selv om småbarnfamiliers ugjestmilde skjebne har opprørt folk. Forsøkene på igjen å stemple engasjement som godhetstyranni, tilslører en reell uenighet om regjeringens håndtering er i strid med både asylforliket og Norges internasjonale forpliktelser.

Det gjelder blant annet vurderingen av Russland som et trygt asylland, særlig for syriske flyktninger; manglende realitetsbehandling og ankemulighet i praksis når asylsøkere ikke får beskjed om avslaget før de hentes for uttransportering; behandling av mindreårige i strid med barnekonvensjonen og hensynet til barns beste. Listen er lang, og på flere av disse punktene har Norge fått kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger, Helsingforskomiteen, Amnesty og NOAS. Det preller av.

Sylvi Listhaug insisterer på at håndteringen etter hennes vurdering er innafor, men det er mildt sagt uklart hva hun baserer sine vurderinger på annet enn UDI og UNE, som nå er under hennes instruks. I UDI har saksbehandlere protestert, fordi de mener det i praksis er umulig å søke asyl hvis du har satt fot i Russland. UDI-direktør Frode Forfang hevder behandlingen er forsvarlig. Det må han jo si, eller gå av.

Det har vært vanskelig å få ut informasjon om hva som foregår ved Storskog. Da jeg sist lørdag fikk tips om at masseutsendelsene hadde startet klokken fem samme morgen, møtte vi en mur av taushet hos de ansvarlige. Flyktningene er isolert og uten nettilgang. Det siste burde man kanskje revurdere, hvis behandlingen er ment å skremme andre fra å komme. La dem spre det vonde budskapet, er ikke det hensikten? Men mangelen på åpenhet burde bekymre flere enn pressen.

Politikk må tåle dagens lys og møte med virkeligheten. Lukkethet er et faretegn.

I stedet blir vi i debatter servert et politisk spill som ikke handler om realiteter, men absurde påstander om at uenighet med regjeringen truer Norge. Det er en skremmende propagandaretorikk som virkelig bryter med norske verdier om et åpent og demokratisk samfunn. Men det er til disse stemmene Stortinget har gitt sin tillit og nå får svar. I møte med dem nytter det ikke med mumling om folkeretten.
 
Norges historie må ha et litt lengre perspektiv enn stemningen en iskald vinter og stortingsvalget neste år. Ellers kan frostskadene på oss alle bli langvarige. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook