I Dagbladet 20.1 hevder Bent Høie at rusavhengige er «syke mennesker som trenger behandling, ikke kriminelle som trenger straff». Dette er klassisk politikersnakk. For Høie har ingen intensjon om å avkriminalisere narkotika. Det er åpenbart at PR-rådgiverne til Høie vet hva han bør si for å selge en politikk som lever på lånt tid.

Vi har sett det helt siden debatten blusset opp i fjor høst: i økende grad forsøker Høie, hans departement og hans meningsfeller å score politiske poeng ved å appropriere motstandernes begrepsverden. Det snakkes stadig vekk om «kunnskapsbasert narkotikapolitikk», «alternativer til straff» og «reduksjon av skader».

På hvilken måte er det å si nei til heroinrøykerom kunnskapsbasert? Er virkelig et narkotikaprogram som bare de mest ressurssterke fullfører et alternativ til straff? Hvordan kan man ha fokus på skadereduksjon overfor en pasientgruppe man jager fra gatehjørne til gatehjørne med skarpladde våpen?

Verdt å merke seg ved Høies forvirrede logikk er det kunstige skillet han prøver å skape mellom pasienter og kriminelle; mellom syke mennesker som behøver hjelp og skurker med såkalt «straffansvar» som bør sperres inne. I Høies verden er det åpenbart at pasienter skal få hjelp, og at kriminelle skal i fengsel. Men hva om dette er de samme menneskene? Hva om dealeren med fem gram heroin er den samme syke personen med overgrepstematikk og sviktende nettverk som Høie lover å gi en utstrakt hånd? Den samme pasienten Høie så nobelt ønsker å hjelpe, ikke å straffe? Det samme mennesket som på grunn av sin sykdom har påtatt seg en lavtlønnet deltidsjobb som småkriminell for å finansiere en medisin hun er fullstendig avhengig av? Hva om pasienten og banditten er en og samme person? Hvordan reagerer da myndighetene på mandatet fra Høie og hans kolleger?