FIKK KJEFT: Utenriksminister Børge Brende (H) fikk kjeft for å legge skylda for sammenbruddet i nord på dem som hadde snakket stygt om Russland.
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
FIKK KJEFT: Utenriksminister Børge Brende (H) fikk kjeft for å legge skylda for sammenbruddet i nord på dem som hadde snakket stygt om Russland. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

På tide å samles igjen

Enten er du med oss, eller så er du mot oss, er oppskriften på en splittet nasjon, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Det har sneket seg inn en «bush-isme» i den norske flyktningdebatten; enten er du for regjeringens asylpraksis, eller så er du for velferdsstatens og norsk kulturs undergang. Enten er du for å stenge grensene, eller så er du for en invasjon av Norge.

I sosiale medier sitter beskyldningene om landssvik løst. Å mene at Norge skal hegne om asylinstituttet, betyr visst nå i praksis at man er for sharia og massevoldtekt av norske kvinner. Å mene at asylsøknader skal realitetsbehandles, betyr at man er for at verdens 60 millioner flyktninger skal komme til Norge, alle som en.

Eller milliarder, som Sylvi Listhaug antydet i Debatten på NRK.

Fullt så hysterisk er det vanligvis ikke i den politiske debatten, men noe av den samme logikken går igjen også der. Opposisjonen blir beskyldt for å true landets grenser når den kritiserer regjeringens massedeportasjon i nord. Det er angivelig opposisjonens skyld at Russland har satt foten ned; for ikke å snakke om dissidenter som menneskerettsjurister, Røde Kors, Advokatforeningen, pressen, osv. Farlige folk med avvikende meninger som undergraver den sittende regjering og ikke minst nasjonens sikkerhet. Hørt det før? Når regjeringsmedlemmer refser dem, legges det merke til. Hvis ikke regjeringen har skjønt såpass av sin rolle, er det grunn til å undres.

Kritikk av regjeringen er selvsagt tillatt, forsikres det - ingen er mer for ytringsfrihet, trykking av karikaturtegninger må finne sted, helst ustoppelig - men vær klar over at kritikken svekker Norges handlingsrom, truer våre grenser og sender signaler om at her er det fritt fram. Vær klar over at det er kritikerne som gjør det vanskeligere for regjeringen å sikre fedrelandet.

Denne type svart/hvitt-retorikk går rett hjem i nettets bunnløse mørke. Det er verken vanskelig å forstå, eller se konsekvensene av. At det dukker opp forvirrete drapstrusler på min Facebook-side under fullt navn, overrasker meg ikke lenger. Antagelig bør jeg ikke skrive om det, siden teorien er at oppmerksomhet tiltrekker seg flere, men verken politi eller taushet stagger den hatefulle stemningen som har oppstått, og som burde bekymre Erna Solberg. En statsministers oppgave er tross alt å samle og roe befolkningen. Ikke å splitte og hisse den opp. Jeg mener selvfølgelig ikke at Solberg driver med opphissing, men hun er sjefen for dem som lever av opphisselse.

Kritikken av regjeringens asylhåndtering i nord har vært legitim og vist seg å være pinlig korrekt. Hadde det ikke vært for jurister som på frivillig basis har engasjert seg, ville flere urettmessig blitt sendt ut. Hadde det ikke vært for at lokalbefolkningen engasjerte seg, ville urett gått under radaren. Den tøffe kompromissløse linjen noen folk elsker, har endt i sammenbrudd og mot hensikten. Regjeringen burde kanskje tvert om hørt på kritikerne.

Urettmessig? Vil kanskje noen spørre. Jeg savner at Erna Solberg og for den saks skyld andre politikere, forteller hva folkeretten og menneskerettigheter innebærer og hvorfor Norge støtter opp om dem; ja, i alle år har arbeidet for å utvide dem og fått ros for å være et foregangsland på området. Gjaldt det bare når vi selv ikke måtte betale en pris?

Jeg har i hvert fall aldri hørt noen protestere mot at Norge går i bresjen for menneskerettigheter i andre deler av verden. Erna Solbergs kritikk av Russland var på sin plass. Men når FNs høykommissær for flyktninger besøker Storskog og kritiserer vår behandling av mindreårige asylsøkere, er vi plutselig ikke så rene og ranke. Da er FN på ville veier, og vi vil ikke lenger høre på verdenssamfunnet vi varmt har støttet opp om og bidratt til i alle år.

Solberg gir i stedet et intervju til Aftenposten hvor hun forsikrer at det vil bli enda vondere fremover å se at folk har solgt alt de eide, reist langt med fare for sine liv, men må bli avvist, fordi de ikke har rett til beskyttelse. Hun viser til at vi for kort tid siden hadde mye drama rundt lengeværende asylbarn, som om det også skyldtes et malplassert engasjement. Mener hun det var feil? Jeg trodde det var i henhold til en avtale regjeringen hadde med samarbeidspartiene, og at feil ble innrømmet. Jeg er enig i at det synes lenge siden, men nettopp derfor bør vel en statsminister minne om prinsippene vi sto opp for den gangen, og som fortsatt må gjelde, med mindre Stortinget vedtar noe annet.

Ingen, absolutt ingen på Stortinget, er for at Norge skal ta imot immigranter uten beskyttelsesbehov. Det er en stråmann i debatten som ansvarlige partier ikke kan ta i bruk uten å rødme i skam. Det skjer likevel uten tegn til rødme.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook