Per Fugelli har blitt et nasjonalt symbol på raushet og toleranse. Men rausheten kommer med en pris og det er andre som betaler.

Det er vanskelig å tro hva jeg leser når en av de mest fremtredende stemmene i norsk offentlighet ber oss roe ned fokuset på grunnleggende verdier som demokrati, rettsikkerhet, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.

Per Fugelli har i løpet av de siste årene etablert seg som en inspirasjon for mange. Med tiden har han gått inn i rollen som en slags forvalter av raushet og et symbol på toleranse.Dessverre fremstår han først og fremst som en svadagenerator med lørdagens oppgjør med norsk integreringspolitikk.

Det er vanskelig å tvile på Fugellis gode intensjoner med sitt samfunnsprosjekt. Det betyr imidlertid ikke at han alltid har rett. Undervarme formuleringer om mangfold og respekt skjuler det seg en kald fremtidsvisjon for mange av de som bor i dette landet.

Det er en grunn til at det er vanskelig å ville innføre sharialover

Fugelli tar ikke bare til ordet for at det skal være lovlig å kjempe mot homofile, for å innføre sharialover, være mot likestillingen, demokratiet og ytringsfriheten. Det er allerede lov å være mostander av alt dette. Fugellis poeng synes å være at det er for vanskelig å kjempe en innbitt kamp mot våre grunnleggende verdier. Han har kanskje rett i at det er vanskelig, men det er på ingen måte en dårlig ting. Derimot er det et resultat av en århundrelang kamp for et friere samfunn. I et demokrati skal alle få mene det de vil, men jeg finner meg faktisk ikke i et krav om å omfavne verdier som rangerer mennesker etter tro, legning eller kjønn.