TILLIT:  Når det gjelder ytringsfrihet er vår «tillit» først og fremst er et uttrykk for tillit til autoriteter og systemer, ikke individer. Illustrasjon: Finn Graff
TILLIT: Når det gjelder ytringsfrihet er vår «tillit» først og fremst er et uttrykk for tillit til autoriteter og systemer, ikke individer. Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Autoritetstro ytringsfrihet

Nordmenn er verdensmestre i tillit. Men vi stoler ikke på hverandre, vi stoler på staten og redaktørene, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Nok en rapport om ytringsfrihet, og et seminar med overraskende mye og sterk kroppslukt i Fritt Ords ærverdige lokaler i Uranienborgveien i Oslo. Det er lett å få tørr smak i munnen av den uendelige debatten om ytringfrihetens grenser, særlig når den foregår på teoretisk nivå. Den fenger mer når debattene blir konkrete og akutte. Da blir den enklere å ta stilling til.

Forskerne som i dag la fram rapport nummer to fra prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge», har ingen lett oppgave. De har gjennomført en befolkningsundersøkelse som skal måle hvilke grenser nordmenn trekker for ytringsfriheten og kontroversielle standpunkter. Men for å få færrest mulig «feilkilder» må de ta utgangspunkt i felles, men abstrakte begreper. De ber for eksempel ikke folk ta stilling til konkrete tegninger, men ber blant annet folk gradere om vi bør godta «nedsettende ytringer» eller «ytringer som kan virke krenkende». Hva er sterkest, og hva er forskjellen? «Nedsettende» eller «krenkende»?

Dessuten er spørsmålet om ytringsfrihet egentlig juridisk, mens det i en undersøkelse som denne først og fremst handler om sosiale normer. Utgangspunktet er slik fordi det er interessant å vite hva folk mener uavhengig av lovverket, men antakelig også fordi de aller fleste ikke kjenner lovverket. Det er komplisert, men går i grove trekk ut på at ytringer er lovlige så lenge de ikke direkte oppfordrer til vold og kriminalitet.

På tross av sine begrensninger er likevel undersøkelsen verdifull og interessant, fordi den gir oss innsikt i holdninger vi ellers synser mye om.

Noe av det aller mest interessante er hvor autoritetstro vi er når det kommer til ytringsfrihet. Vi stoler ikke på hverandre, men vi stoler på redaktører og staten. Undersøkelsen byr på minst tre konkrete eksempler:

• Vi har høyere aksept for krenkende ytringer i nyhetsmediene enn i sosiale medier. Selv om ytringene er de samme.

• Over 20 prosent vil ikke tillate at muslimer, islamister og høyreekstreme stiller partilister til Stortingsvalg. Overhode. Selv om undersøkelsen tilbyr et mellomalternativ med «tillate, såfremt de følger norsk lov». Da sier mellom 60 og 70 prosent ja. Vi stoler på staten, og har en oppsiktsvekkende høy terskel for å innrømme folk politiske rettigheter.

• Folk med høyreekstreme synspunkter - det har antakelig vært lett for folk å tenke på eksempelet Max Hermansen - bør ikke få være samfunnsfagslærere på ungdomsskolen. Det mener 27 prosent av de spurte, selv om et mellomalternativ er å «tillate, såfremt han forplikter seg til å ikke ytre sine politiske meninger i klasserommet». I en lukket klasseromssituasjon hvor vi ikke har helt oversikt, har vi større tilbøyelighet til å innføre yrkesforbud enn til å stole på folk.

Nordmenn scorer i verdenstoppen når det gjelder tillit. Det trekkes fram som en viktig og avgjørende faktor for at det norske samfunnet fungerer så godt. Med når det gjelder ytringsfrihet er vår «tillit» først og fremst er et uttrykk for tillit til autoriteter og systemer, ikke individer.

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk presseforbund deltok i panelet som diskuterte rapporten hos Fritt Ord i går, og hadde en søt anekdote som illustrerer den norske refleksen: «Som datteren min pleier å spørre - 'Vet politiet om dette?'»

Vårt ønske om kontroll over ytringer passer inn et annet mønster ved norsk offentlighet, nemlig forventningen om lydighet i offentlige virksomheter og andre organisasjoner. Ytringsfrihetsrapporten går ikke inn i dette. Vi hyller varslere, men møter vi en i gangen på kontoret stirrer vi ned i bakken og går forbi.

Under seks prosent av offentlige mellomledere opplever at deres ytringsfrihet står sterkere enn lojaliteten til arbeidsgiveren, viste en undersøkelse fra Norsk redaktørforening i 2014. Det passer godt med lojalitetskravet som stilles fra øverste hold, for eksempel rektorer i Oslo-skolen. 140 av dem skrev under på et avisinnlegg i Aftenposten i november ifjor, hvor de erklærte at de var lei av kritikk og ba om «arbeidsro».

Det skjer også i organisasjoner man vanligvis forbinder med det godes tjeneste. Flyktningehjelpen tapte denne måneden en rettssak mot en tidligere medarbeider som mente Flyktningehjelpen opptrådte grovt uaktsomt i forbindelse med en dramatisk kidnappingssak i 2012. Sikkerheten var for dårlig. Medarbeiderens advokat uttalte til NRKs «Dagsnytt atten» at det hadde vært vanskelig å jobbe med saken fordi ansatte og kolleger i Flyktningehjelpen som hadde relevant informasjon var «svært redde for å komme fram med kritikk».

Lojalitet er enklere enn ytringsfrihet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook