Å være kritisk til at folk bruker vaskehjelp er ikke å moralisere over folks valg eller liv. Mange som trenger den type hjelp kan nok ha gode grunner til det. At noen hver hadde satt pris på innleid renhold i hektiske hverdager er opplagt. Kanskje hadde det gjort familielivet lettere. Kanskje hadde vi hatt mer overskudd til hverandre, lønnsarbeid og hobby.

Men kanskje er det å ha innleid renhold i hjemmet i dag såpass problematisk på en strukturelt nivå at vi har gode grunner til å unngå kjøpe inn denne type hushjelp?

Det er her kritikken ligger: På forhold i bransjen, på et samfunn som ikke tar nok vare på kampen til denne yrkesgruppen som trenger en lønn å leve av. Klassekampen viste i sin sak at fast ansatte vaskehjelper i Norge har en årslønn på rundt 290000 kroner, langt under gjennomsnittslønnen i dag. Han eller hun som vasker ditt hjem kommer ikke hjem til eget nyvasket hus, for å si det enkelt.

En skepsis mot denne type tjenester er også en bekymring rundt utvikling mot et samfunn formet rundt en «herskap og tjenere-logikk», framfor et samfunn med kollektiv innsats for et bedre liv for alle. For dersom det er sånn at selv privilegerte friske folk med fleksible lederjobber ikke klarer å gjøre husvasken selv, så burde det og være et signal om at også andre sliter med dette. I så fall burde dette være en gyllen anledning for tenketanker på venstresiden til å framheve viktigheten av å kutte i normalarbeidsdagen og innføre en arbeidstidsreduksjon.