NORMAL ELLER UNORMAL? — Det beste vi kan gjøre for å fremme inkludering er å sikre at de barna som trenger det får best mulig hjelp og tilrettelegging, skriver kronikkforfatteren, som er mor til et barn med ADHD.  Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
NORMAL ELLER UNORMAL? — Det beste vi kan gjøre for å fremme inkludering er å sikre at de barna som trenger det får best mulig hjelp og tilrettelegging, skriver kronikkforfatteren, som er mor til et barn med ADHD. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

ADHD og det (u) normale

For å kunne hjelpe dem som har utfordringer, er det første vi må gjøre å anerkjenne at de trenger hjelp.

Meninger

Som mor til en gutt på ni år med ADHD har jeg fulgt debatten om et utvidet normalitetsbegrep, overdiagnostisering og sykeliggjøring av normale tilstander med bekymring. For meg handler debatten om min sønn.

Vi ønsker alle å være sikre på at vi ikke definerer noen på en måte som gjør at de faller utenfor det gode fellesskapet. Da er det fristende å utvide begrepet om hva som er normalt. Diagnoser kan være stigmatiserende og det kan være sosialt smertefullt å bli definert som unormal og trenge hjelp. Unormalitet kan lett oppfattes som farlig for de normale. Jeg er imidlertid redd for at hvis vi ikke aksepterer unormalitet, kan våre holdninger til mangfold bli dårligere - og det blir vanskeligere å få hjelp.

Det behøver ikke å være stigmatiserende og ødeleggende å motta hjelp. Tvert imot. De tiltakene som settes inn skal bidra til at barna fungerer bedre. For å kunne hjelpe dem som har utfordringer, er det første vi må gjøre å anerkjenne at de trenger hjelp.

Det snakkes om overdiagnostisering av enkelte funksjonshemninger og sykeliggjøring av normale tilstander. En rekke normalreaksjoner på ulike livshendelser, atferd og plager som før var å anse som en naturlig del av livet, gir nå diagnoser. Dette er blant annet allmennlege Gisle Roksund opptatt av i en kronikk i Aftenposten, der han retter et spesielt kritisk blikk på psykiatrien. Problemet med hans argumentasjon er hvorvidt det faktisk er selve diagnosene som er problemet. Er det diagnosen til lille Per som bidrar til at han havner utenfor, eller er det de vanskene han har?

Det beste vi kan gjøre for å fremme inkludering er å sikre at de barna som trenger det får best mulig hjelp og tilrettelegging. En diagnose er et verktøy for å finne ut hvilke tiltak som virker best. En diagnose kan derfor være helt avgjørende for å hjelpe et barn som har det vanskelig. Det er etter min mening ikke diagnosen som er stigmatiserende, det er hvilke holdninger vi har til barn som er annerledes.

Et utvidet normalitetsbegrep blir lett tolket som uttrykk for toleranse og et liberalt livssyn. Vi skal tolerere dem som er annerledes eller unormale, men ender i stedet med å benekte unormalitet. Å benekte unormalitet kan føre til at lille Per er overlatt til seg selv med å finne ut av hvordan han skal fikse skolen og takle livet sitt på best mulig måte. Jeg tror ikke vi kan definere oss bort fra det faktum at noen mennesker faller utenfor normalen. Inkludering handler i mitt hode mer om hvordan vi møter dem. Det er avgjørende at barn som ikke er A4 blir møtt med respekt, kunnskap og blir sett på som verdifulle og betydningsfulle for samfunnet.

Diagnoser oppstår i en sosial kontekst. Diagnosen ADHD er et eksempel på en diagnose som av noen derfor blir sett på som et nymotens påfunn som «sykeliggjør» normal atferd hos barn og voksne. Diagnosen blir derfor brukt som eksempel av dem som mener vi bør ha et utvidet normalitetsbegrep og ikke sykeliggjøre barn unødvendig.

Som mor til et barn med ADHD oppfatter jeg debatten som personlig. I vår familie handler ikke debatten om teori, men om reelle erfaringer. Vi har hørt «du skal tenke deg om før du kontakter BUP, for hvis han får en diagnose blir han stigmatisert for livet». «Du vet, alle gutter sliter med å sitte stille, det er helt normalt», «han har nok bare litt temperament» eller «jeg er helt sikker på at det ikke er noe gærent med den gutten, og det er unødvendig at han får medisiner». Mange rundt oss har villet presse vår sønn inn i normalitet. Ideen om at han skulle være «unormal» har vært helt utenkelig for mange.

Burde ikke vi som foreldre synes at det er flott om han blir definert som normal? Svaret er nei. Jeg synes normalitetsbegrepet har vært en tvangstrøye. Det var tvert imot godt å få en forklaring på de vanskene han hadde da han fikk diagnosen. Diagnosen har på ingen måte gjort ham mindre fantastisk i våre øyne. Vi er så takknemlige for at han ble fanget opp og fikk den hjelpen og støtten han trenger til å utvikle seg på egne premisser. I går spurte vi ham om hvor godt han trives på skolen på en skala fra 1 til 10. Uten å nøle svarte han 10.

En av mine store bekymringer er at vår sønn skal bli møtt med myter og misforståelser rundt diagnosen. Jeg håper han skal slippe å møte folk som mener at diagnosen egentlig ikke finnes. Som mener at han har vært utsatt for unødvendig og skadelig medisinering gjennom hele barndommen og som mener at han burde blitt definert som normal.

De gode hensiktene bak å utvide normalitetsbegrepet, nemlig å inkludere alle i fellesskapet, kan vi oppnå hvis vi anerkjenner at det finnes mange mennesker som er annerledes og som sliter på ulike måter, diagnose eller ikke. Å definere alle som normale er etter min mening å stikke hodet i sanden. Jeg tror nemlig ikke lille Per eller min sønn får det bedre av det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook