På 90 tallet fikk jeg en ung fortvilet mann inn på kontoret. Hans ustabile og personlighetsforstyrrede kone hadde igjen hatt raserianfall, kastet ham ut og nektet ham å se sin lille sønn. Hun hadde som veltalende offer fått en sterk allianse med behandler i barnepsykiatrien, som assisterte henne i å true far fra å ta kontakt. Dette er dessverre ikke originalt.

Vitenskapeliggjøringen av morspresumpsjonen er betinget av et historisk bias i forskningen til John Bowlby og Mary Ainsworth på 50- 60 tallet. De forsket på tilknytning til mor, mens far ble redusert til en støttefunksjon - og, tilknytning til fedre ble aldri undersøkt! Denne skjevheten i det teoretiske grunnlaget og i forskningen deres var selvfølgelig betinget av tidens stereotype kjønnsroller. Men den blir fremdeles ukritisk brukt i dagens maktkamp om barnefordeling, og står som en slags grunntese også for juridisk praksis. Morspresumpsjonen ble avskaffet i barneloven av 1981, men denne lovformuleringen har ikke fått gjennomslag i praksis. Man holder seg til den gamle antakelsen at «mor er den beste for barnet». Jussprofessor Lucy Smith skriver sågar i veileder for jusstudiet at «i barnefordeling er det ikke plass til likestilling.»