Jeg ble overrasket da jeg leste Fredrik Wandrups pussige polemikk mot min anmeldelse av Patti Smiths bok «M Train», som sto på trykk i Klassekampens bokmagasin 13. februar. På Wandrup høres det nærmest ut som om anmeldelsen min er så elendig at den gjør skam på det faktum at jeg i 2011 mottok Norsk Kritikerlags pris som årets kritiker.

«M Train» har høstet mye ros både da den ble publisert i USA og nå sist da den kom i norsk oversettelse. Å bryte konsensus når det gjelder en boks litterære kvalitet er vel ikke akkurat en udugelig kritikers kjennetegn? Snarere er det vel på tide at også Smith leses med kritiske briller.

Smith har et av de sterkeste brands i verden og livet mitt ble definitivt rikere på 1980-tallet, da jeg første gang støtte på musikken og poesien hennes. Jeg er muligens en dårlig matematiker, for jeg påsto i min anmeldelse at 90 prosent av kunstnerne Smith interesserer seg for er menn. Følgelig bruker Wandrup i sin anmeldelse (Dagbladet, 15. februar) mye energi på å ramse opp de kvinnelige forfatterne og kunstnerne Smith hyller i «M Train». Jeg skal ikke avgjøre om 90 prosent er et rettferdig anslag, men Wandrup gir meg vel rett i at overvekten er menn? Wandrup synes også å mene at jeg gjør skam på Smith ved å bruke ord som «bohemreligion», men da er det kanskje Wandrup som ikke har lest så oppmerksomt.