Før flyktningene var det eldrebølgen som truet den norske velferdsstaten. Før eldrebølgen var det trygdemisbrukere. Før det igjen var det innvandrere generelt, og før innvandrerne var det de frigjorte kvinnene, hippiene og pasifistene som var problemet. Av dette kan vi lære minst en ting: Det er alltid noen som mener noen andre truer den norske velferden. Og det er påfallende ofte de samme som mener at vi strengt tatt - når alt kommer til alt - ikke har råd til felles velferd i det hele tatt.

Man trenger ikke være Sylvi Listhaug for å tenke at jobb nummer en er å skalke alle luker, stenge grensene, stikke fingrene i ørene og late som om Norge ikke er en del av verden. Man trenger ikke en gang å sympatisere med ministeren for å tenke at det er det viktigste vi nordmenn kan gjøre akkurat nå for å redde oss selv. Det holder lenge å lese aviser. For eksempel VG denne uken, som presenterer oss for en rekke forskere og økonomer som vil ha oss til å frykte for velferdsstatens framtid. Den ene grunnen er oljekrisen og svak økonomisk vekst. Men den viktigste grunnen, hevder de, er flyktningstrømmen. «Det blir en helt annen verden», er overskriften. I tilfelle noen skulle være i tvil: med «en helt annen» mener de ikke «ny og bedre».