SKUMLE PROBLEMER: Før eldrebølgen var det trygdemisbrukere. Før det igjen var det innvandrere generelt, og før innvandrerne var det de frigjorte kvinnene, hippiene og pasifistene som var problemet, skriver Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
SKUMLE PROBLEMER: Før eldrebølgen var det trygdemisbrukere. Før det igjen var det innvandrere generelt, og før innvandrerne var det de frigjorte kvinnene, hippiene og pasifistene som var problemet, skriver Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Pengene eller livet

Ikke skyld på flyktningene hvis det går til helvete med velferdsstaten.

Meninger

Før flyktningene var det eldrebølgen som truet den norske velferdsstaten. Før eldrebølgen var det trygdemisbrukere. Før det igjen var det innvandrere generelt, og før innvandrerne var det de frigjorte kvinnene, hippiene og pasifistene som var problemet. Av dette kan vi lære minst en ting: Det er alltid noen som mener noen andre truer den norske velferden. Og det er påfallende ofte de samme som mener at vi strengt tatt - når alt kommer til alt - ikke har råd til felles velferd i det hele tatt.

Man trenger ikke være Sylvi Listhaug for å tenke at jobb nummer en er å skalke alle luker, stenge grensene, stikke fingrene i ørene og late som om Norge ikke er en del av verden. Man trenger ikke en gang å sympatisere med ministeren for å tenke at det er det viktigste vi nordmenn kan gjøre akkurat nå for å redde oss selv. Det holder lenge å lese aviser. For eksempel VG denne uken, som presenterer oss for en rekke forskere og økonomer som vil ha oss til å frykte for velferdsstatens framtid. Den ene grunnen er oljekrisen og svak økonomisk vekst. Men den viktigste grunnen, hevder de, er flyktningstrømmen. «Det blir en helt annen verden», er overskriften. I tilfelle noen skulle være i tvil: med «en helt annen» mener de ikke «ny og bedre».

Økonomene er enige om at flere flyktninger vil føre til økte offentlige utgifter, og dermed mindre penger igjen til pensjonsutbetalinger, trygdeytelser og nye velferdsreformer. Nå skal det sies at vi ikke kan huske å ha hørt disse økonomene si det motsatte, for eksempel at «nå går det så bra med norsk økonomi at det er rett og rimelig å bruke overskuddet til å bygge ut den offentlige velferden». Selv i de årene norsk økonomi så ut til å vokse inn i himmelen var oppskriften deres lavere skatter for de rike, bedre vilkår for investorer og banker og mindre til lønnsmottakere og fellesskapet.

Mange har antydet det, men ingen har sagt det tydeligere enn Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika Gruppen: «Uansett hva som skjer med flyktningene, om de skulle ende på trygd eller i fengsel, så vil de øke utgiftene for Norge», sier han. Trygd eller fengsel, altså. Det er alternativene syriske flyktninger vil bidra med. Man trenger ikke være økonom for å skjønne at det blir dyrt. Men man må ha et ganske spesielt verdensbilde når man tar for gitt at det norske samfunnet ikke vil lykkes med å få en eneste flyktning i arbeid.

Hvis utgangspunktet ditt er at hver flyktning blir fraktet hit på gullstol for å heve trygd eller begå forbrytelser, da sier det seg selv at man fort blir tilhenger av å stenge grensen. Koste hva det koste vil. Enten det er med piggtrådgjerder, tåregass eller militærmakt. Alternativet, hvis man tror flyktninger har større potensiale enn som så, er å konsentrere seg om det store rommet som ligger mellom «trygd eller fengsel». Altså arbeidsliv og utdanning. Eller «integrering», som det også kalles. Og, hvis bekymringen for velferdsstatens fremtid er reell, så bør svaret være bedre enn det eneste vi har hørt til nå: Å dumpe lønningene.

Enten man kaller det «innslusingslønn», «lavere lønn» eller «lovfestet minstelønn» handler forslagene, som kommer fra arbeidsgiverne og høyresiden, i bunn og grunn om det samme. I likhet med forslaget om «skattefradrag for hjelp i hjemmet», som også har dukket opp, er det en maktforskyvning - arbeidstakere får mindre de skulle ha sagt, ledelsen mer. Det er en oppskrift på å skape et arbeidsmarked med permanent lave lønninger, og et samfunn hvor forskjellene øker mellom de som blir trukket nedover når lønnsgulvet senkes og de som tjener på at andre får dårligere betalt.

Det er ikke lett å mobilisere til nasjonal dugnad når budskapet fra regjeringen er at flyktninger er særs uvelkomne. At de kommer til å trekke oss alle ned i søla, og undergrave velferden vår. Men velferdsstaten skapte ikke seg selv. Det gjorde ikke det norske fellesskapet heller. Det ble bygd i sosial kamp og av politisk entrepenørskap. Det er det vi trenger nå, om vi skal fortsette å være et land med små forskjeller, høy sysselsetting og effektiv arbeidskraft. Ikke økonomer og politikere som ser velferdsstatens undergang i hver flyktning som ankommer landet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook